Jeg driver ikke med dette fordi det faller meg naturlig å sitte i ro med bena i kryss og holde munn, avløst av bisarre stillinger som strekker muskulatur i kroppen som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg gjør det nettopp fordi det er innmari vanskelig for meg å holde meg såpass i ro at jeg får gjennomført det. Behovet for å sprette opp og gjøre noe pleier å melde seg etter få minutter. Det forteller meg at jeg TRENGER dette. Jeg liker å være effektiv, målbevisst og trives med en viss grad av stress. Men skal jeg ha det slik i lengden, trenger jeg også noe jeg kan bruke som motvekt. Jeg trenger å balanseres, og jeg vil ikke la meg tro at de behovene som føles mest reelle (det vil si: løpe rundt å fikse, ordne, planlegge, bekymre), er de jeg trenger mest, selv om jeg er så vant til å være slik at jeg tror det passer meg best. Jeg må av og til tvinge meg til å rense tankene, la kropp og hode slappe av, fokusere innover og oppover, la kroppen falle til ro og gi meg selv det jeg trenger mest.

“Jeg var veldig skeptisk. Men etter mitt første kurs
følte jeg meg like happy som når jeg var speeda.
- Disse teknikkene gjør noe med meg, noe bra. “

Bildet er frekt lånt av
Dagbladet fra artikkelen linket
til i teksten.

Sitatet over er hentet fra en artikkel i Dagbladet , som handler om programmet Breathe S.M.A.R.T. S.M.A.R.T står for stress management & rehabilitation training, og er et tilbud for dem mellom 15-40 år i Oslo “som lever på sidelinja”, slik det er formulert på deres egne nettsider. Det høres ut som en fantastisk bra idé! Nå har jeg aldri vært speeda, men jeg føler meg ofte urolig og rastløs uten noen åpenbar grunn. Jeg kjenner meg med andre ord igjen i sitatet over, selv om sannsynligvis alle opplever ulike grader av og typer uro. Det spiller ingen rolle. Jeg er stor fan av å røske litt opp i tilværelsen når det er behov for det; gjøre noe aktivt for å løse større eller mindre utfordringer, om man nå skulle være pillemisbruker eller “bare” sliten og lei med en diffus følelse av “noe” som ikke er helt som det kunne vært. Etter noen få yogakvelder på kurs opplevde jeg å få hevet energinivået enormt.  Ting falt på plass, jeg var rolig og glad. Etter en uke kom rastløsheten tilbake igjen, jeg gjennomførte en ny yogaøkt og så falt alt på plass igjen. Og slik fortsatte det.  Det gjør det enda.

Jeg skrev innledningsvis at jeg har funnet “min missing link”. Jeg har lånt uttrykket fra Lea Loncar Morseth, som kaller det holistiske synet på kropp og psyke for Vestens missing link. For meg stemmer det. Det er mye fokus på effektivitet rundt meg, men jeg vil fokusere innad. Ikke istedet for, men i tillegg. Det er merkelig hvor lett det er å glemme hvordan det står til på innsida, det burde vært helt naturlig. Likevel opplever jeg stadig vekk at jeg føler meg utilpass, men ikke klarer å identifisere hva det kommer av. Jeg tolker det som at jeg oppholder meg litt for langt vekk fra det som er viktig for meg som menneske. Ja, det blir gjerne klisjéaktig når man skal sette ord på ting som dette, men jeg velger å formulere meg banalt og heller bli beskyldt for å mangle ordforråd. “Meg som menneske” er nemlig noe annet enn “meg som person(-lighet)”. Personligheten min er formet. Hva jeg trenger som menneske er noe annet.

Uansett.
Man kan velge å legge skylda på det store, stygge vestlige samfunnet som er et eneste stress og mas, eller man kan velge å være i seg selv på en måte man føler seg komfortabel med. Yoga og meditasjon hjelper meg til å finne roen, og det er ofte bare det jeg mangler. Uten å vite det.

Hvis du har lyst til å begynne med yoga, vil jeg anbefale å ta et kurs i begynnelsen. Det gjør det enklere å lære inn enkle øvelser, som man senere kan gjøre på egen hånd. Det skal ikke så mye til – hverken av yoga eller meditasjon. Det er bedre å “trene” flere, korte økter enn sjeldne, langvarige. Det er også uten tvil bedre å sette seg i meditasjon i tre minutter enn å droppe det helt. Det fine med meditasjon er at man kan gjøre det akkurat hvor man vil – hjemme, på bussen, i pausene på jobb – når som helst når du kan tillate deg å ikke tenke. Det er forresten ganske gøy. Å oppleve at hodet er helt tomt, uten en eneste tanke. Fascinerende og bittelitt avhengighetsskapende.

Nettstedet Yogaliv har en oversikt over noen enkle øvelser du kan prøve på selv. Det finnes massevis av kurs. Det finnes også endel CDer med instruksjoner man kan bruke i begynnelsen, og man kan selvfølgelig plukke ut de øvelsene man er mest komfortabel med. Jeg er ikke noe glad i den typiske “meditasjonsmusikken”, men jeg er derimot veldig glad i å sitte i meditasjon og drive yoga til Sigur Rós!

Når det gjelder meditasjon er det mange ulike metoder for å oppnå samme mål også der. Jeg har prøvd noen ulike varianter. Jeg var blant annet på kurs hos en indisk maharaja som lærte meg shanting, men bortsett fra at det var morsomt og eksotisk, ga det meg lite.  Jeg foretrekker å sitte helt stille og rolig og kun fokusere på pust. Man får finne ut hva som treffer en best selv, her også.

Link til et fantastisk bilde fra elvebredden ved Ganges rett etter soloppgang!

I tillegg til at jeg trener for å holde meg frisk, er det en genial hobby for oss måloppnåelseavhengige. Jeg logger økter (slik er det å være listefreak), fokuserer på fremgang, og spinner lykkelig rundt etter hver eneste treningsøkt. Det er ikke alltid jeg spinner like irriterende lykkelig FØR trening, men det føles alltid bra når jeg først får rumpa ut av sofaen. Dette henger mye sammen med hva jeg har skrevet om motivasjon tidligere.

Fremgang

Jeg mener progresjon og kontinuitet er to av de viktigste faktorene for fremgang. Jeg øker vektene eller antall repetisjoner hver eneste økt (så sant jeg får det til), og setter meg nye mål med en gang jeg har oppnådd de gamle (det er jo det som er gøy!). Det kan muligens kalles litt i overkant pefeksjonistisk, og passer sikkert ikke for alle (og er heller ikke nødvendig – avhengig av målsetninger), men jeg synes det er dette som er gøy. Jeg tror det er litt tilfeldig at vekttrening har blitt en så viktig hobby for min del, mest sannsynlig kunne det vært hva som helst som ga muligheten til å jobbe hardt for å oppnå et eller annet mål.

Etter å ha trent en stund vil de fleste oppdage at man med jevne mellomrom stagnerer. Helt. For en stund. Uansett hvilke smarte løsninger man velger å bruke når man står fast, er poenget å jobbe for å komme videre. Da er det viktig med variert trening, kreative løsninger, nok hvile og å holde motivasjonen oppe selv om man stanger hodet litt i veggen. Det kommer etterhvert av seg selv, men jeg tror forskjellen på de som får resultater og de som ikke gjør det, er evnen til å komme over kneika uten å miste troa. Trening handler mye om mental innstilling.
Jeg er utålmodig av natur, og har fikset de periodene litt dårlig, men begynner etterhvert å innse at resultatene kommer om jeg gir det tid. Dessuten har jeg ikke hastverk – jeg håper jo på å kunne trene i mange år fremover, og trener man med vekter i mange år, vil det skje noe. Det er egentlig ganske fint å ha det perspektivet. På veien koser jeg meg på trening, gir kroppen rom til å tilpasse seg belastningen og ryggen tid til å hente seg inn. Det er viktig for meg siden trening og alt som følger med er en livsstil, og ikke et kortvarig prosjekt.

Program

Det finnes dusinvis av programmer å velge mellom, og mange ulike prinsipper å følge. Min oppfatning er at man må velge seg ut det man liker best og prøve seg frem for å se hva kroppen responderer best på. Jeg har funnet ut at en godt oppdelt splitt fungerer best for meg for tiden. Jeg trener med vekter 4 ganger i uka, der oppdelingen er slik:
Dag 1: rygg
Dag 2: bryst og biceps
Dag 3: skuldre og triceps
Dag 4: bein

Det passer godt for meg, men her er min bestemte mening at man må prøve og feile selv. Jeg mener det er ganske avgjørende å ha tålmodighet og bestemme seg for å være tro til det opplegget man følger over tid. Det er først etter en lengre periode man kan bedømme hvorvidt noe funker eller ikke. Jeg tror en av de største feilene mange gjør, er å hoppe fra opplegg til opplegg og fra program til program. Så lenge du trener ofte nok, spiser nok og riktig sammensatt, får nok hvile og øker vektene, må det skje noe. Noe annet er fysisk umulig, derfor er ikke det viktigste å finne “det desidert beste programmet”. Det finnes ikke noen slik fasit, selv om mange har bastante meninger ut ifra egne erfaringer. Det viktigste er egen innsats, evnen til å presse seg selv fysisk og mentalt - og å være “til stede” når man først befinner seg på trening (det vil si at avislesing på tredemølla utgår!).

Det samme gjelder i forhold til doping. Tror jeg. Folk vil ha raske løsninger, er utålmodige, godtar ikke ens egne forutsetninger (det er svært få som har gener som Schwarzenegger, doping eller ei), og/eller har ikke tro på de metodene de benytter seg av.

Øvelser (og litt om at biceps er overvurdert)

Jeg er tilhenger av tunge baseøvelser.
Det betyr spesielt markløft (bare for å gjøre litt show av det og bekrefte noen fordommer så kan du jo ta en titt på denne :) og knebøy (søk på “RX squat” på youtube for forklaring av teknikk). Å lære seg god teknikk innen disse to med én gang synes jeg er noe av det smarteste man kan gjøre. Det går fint an å trene utelukkende slike tunge øvelser og få enorm fremgang. Det er ikke nødvendig (eller nyttig) å trene tusen sett med bicepscurl for å få biceps til å vokse.

Her kan jeg nevne felle nummer to jeg mener å ha observert at mange tråkker opp i (særlig menn – eller gutter): å fokusere på “strandmusklene”, og pumpe biceps tre ganger i uka (“jenteversjonen” er kanskje å trene mage med 300 repetisjoner hver dag..?). Jeg synes ikke det er noe poeng. Biceps er en liten muskel som involveres i en rekke andre øvelser, og for mange får den nok juling av indirekte trening. Man kan fint trene biceps i tillegg, men det er ikke noe poeng å trene denne muskelen mer enn andre. Generelt vil kroppen vokse mer av å trene tunge øvelser som involverer flest mulig muskelgrupper samtidig, fremfor isolasjonsøvelser på små muskelgrupper. Isolasjonsøvelser er imidlertid er fint supplement.

Siden dette er min helt egne, personlige blogg må jeg også få skyte inn min egne, personlige mening om at det ser passe latterlig ut med trekantkropp og fyrstikkben som stikker ut nederst (stikkord: KNEBØY! ). Men meg om det.  Folk må trene som de vil.

Når det gjelder øvelser mener jeg også at hovedregelen må være at så lenge du løfter noe tungt ofte nok, får du resultater. Glem disse intrikate rådene om hvilken vinkel som treffer best på den bittelille muskelen som ingen husker hva heter (et lite hjertesukk etter besøk innom diverse treningsfora). Glem dette i begynnelsen. Og gjerne senere også, med mindre du trener for å stå på en scene og må perfeksjonere. Gjør det enkelt!

I tillegg til trening

Til slutt vil jeg kort nevne at det ikke hjelper å trene hvis du ikke passer på å spise riktig og å hvile nok.
Kostholdet har enormt mye å si for resultatene på trening, og det betyr alt annet enn å spise som en liten mus. Les deg opp, sett deg inn i hva slags mat du trenger, og gjør kostholdet til en integrert del av treningsopplegget. Det er som mora di sier, du må spise opp maten din for å bli stor og sterk. Du må spise opp maten din hvis du er jente og vil bli slank og sterk også. De samme prinsippene gjelder, vi vil stimulere muskulatur. Og hva slags type muskulatur du utvikler, avhenger av gener. Det betyr at det ikke er mulig å trene seg til “lange, slanke” muskler. Men det er fullt mulig å få sterke muskler og en frisk, funksjonell og slank (om det skulle være et mål) kropp, og for min del er styrketrening nøkkelen til dette. Det anbefales!

Bildet er av Kristine Weber,
aktiv utøver i Body Fitness.
Les bloggen hennes her.

Løsningen blir å innføre strengere straffer. Det hjelper ikke voldsofrene stort. Hvorfor er det ingen som snakker om alkoholens rolle i dette?

Bjarne Håkon Hansen vil diskutere hvorvidt det er lurt å dele ut gratis heroin til tunge rusmisbrukere. Jeg blir så lykkelig av slikt. Vi trenger åpen debatt og vi trenger å komme oss ut av nulltoleransens tunellsyn. Det betyr ikke at jeg har kommet frem til at heroinutdeling er en god idé, men jeg vil begynne med å kysse Hansens sko for initiativet.

Sånn.
Dette er egentlig ikke en debatt om ansvarlighet. Jeg har ikke lyst til å gjøre det til det heller. Det meste jeg har fått med meg av debatten, har vært fra folk som betrakter heroinmisbrukere som syke og som vil hjelpe dem. Folk som mener at samfunnet bør hjelpe, slik andre pasienter hjelpes. Jeg tar utgangspunkt i et lignende perspektiv her, og lar være å argumentere for hvorfor narkomane bør betraktes som syke fremfor kriminelle. Jeg blir forøvrig fascinert av sakligheten i debatten. Fokuset er ikke på total uenighet, men det debatteres mellom folk med nogenlunde likt mål, som har ulike argumenter for ulike midler for denne måloppnåelsen. Bra.

Jeg har vært delt i synet på dette selv. Det er jeg fortsatt. Men da jeg leste om den sjeleglade mannen i mirakels blogg, begynte jeg å helle litt imot. For det betyr jo at man har gitt dem opp. Samtidig liker jeg godt å putte finger’n i jorda. Kan vi hjelpe alle? Kan alle hjelpe seg selv? Jeg mener i praksis. Teori i denne sammenhengen er temmelig uinteressant. Jeg er ganske skråsikker på at vi aldri kommer til å klare å “redde verden”, i denne sammenhengen menneskene i tunge rusmiljøer. Det er fordi vi ikke kan tvinge noen til endring. Det er derfor behandling ikke er en sikker vinner, og det er derfor løfter og gode tanker om å tilby behandling aldri vil kunne hjelpe alle. Men vi veit jo aldri hvem som kan endre seg og hvem som ikke klarer det, og hvem skal vi fokusere på?

Dersom vi deler ut gratis heroin, kan folk som mannen i mirakels blogg miste sjansen til å skape endring i sitt eget liv. Dersom han er av dem som kunne klart det. Og det viste det seg jo at han var. Men det virket sannsynligvis ikke slik for noen år siden. Det er det som skremmer ham. At han kunne gitt opp fordi virkeligheten så annerledes ut enn den ble. Skal vi holde på håpet om at alle kan endre seg (igjen i praksis), eller skal vi tenke at det er mulig, men usannsynlig, og heller motvirke ytterligere skadevirkninger av livet noen lever? Og dermed risikere at mennesker får heroin, men mister muligheter.

Folk kan imidlertid slutte å bruke heroin, om nå heroinen er kjøpt dyrt eller delt ut gratis. Det er mulig, og derfor er ikke alt håp ute om tunge misbrukere ikke får stoffet utdelt. Men de slipper å bruke alle krefter og tankevirksomhet på å få tak i det. Og det gir sikkert et bedre grunnlag for å ta tak i et problem. Og for dem som måtte vektlegge dét, så vil det føre til mindre kriminalitet, flere ledige fengselsplasser. For dem som legger vekt på andre ting, vil det kanskje gi noen litt mer verdighet, litt mer rom.

 Et spørsmål (til):
hvorfor sies det at utdeling av gratis heroin vil øke rekrutteringen?
Er det noen som mener at folk begynner å bruke heroin fordi de vet at de kan få det gratis etter et helt liv som rusmisbruker?

Hvor mye kan behandling og ettervern gjøre?

Jeg mener en diskusjon om ettervern passer inn på slutten av denne diskusjonen-med-total-mangel-på-konklusjon.
For mange sier at vi, i stedet for å gi ut heroin til en bitteliten gruppe tunge misbrukere, skal legge inn ressurser i ettervernet. Det snakkes generelt mye om ettervern. Ettervernet må styrkes for løslatte, for eksempel. Så lenge man putter inn nok penger i dette, vil tilbakefallsprosenten (til kriminalitet og/eller rus) synke. Ja, det vil det nok.

Men hva er bra ettervern?
Og er ettervern overvurdert?
Er det realistisk at ressurser som består av andre enn personen selv, skal bære ansvaret for at endring skal skje?

Godt ettervern handler om at alle har et sted å bo, har noe å gå til som jobb, skole og noe å bedrive tida med på fritida. Det er greit. Men hva ved Det Store Ettervernet skal støtte, oppmuntre, tvinge, motivere og/eller være til stede når folk går hjem fra jobben, er ferdig med å male bilder, har spilt golf eller gitar? Hva skal denne “noen” gjøre når gamlekompisen banker på døra og spør om å få komme inn? Eller, hvis ettervernet har fungert slik at personen har flyttet til en ny by, i en ny landsdel, og gamlekompisen ikke får kommet og banket på døra, men ingen andre heller? Hva kan hjelpe når suget kommer tilbake, og da helst suget etter å forsvinne litt fra den virkeligheten man prøvde å kjenne på? Hjelper det da å vite at man har en jobb man må stå opp til i morra tidlig, at man har kollegaer man må forholde seg til, å vite at man har noe man kan fylle tida med noen timer på ettermiddagen? For noen hjelper det, og det er viktig, men ettervernet kan ikke løse alt. Vi kan ikke si at behandling og ettervern er det som skal redde alle sammen, for det vil aldri skje.

Noen vil ikke og noen klarer ikke. Akkurat nå.

Hvordan skal vi kunne vurdere hvem som er totalt lost, hvem som har et så utsugd liv at det (uansett eventuell prosent sjanse for endring) vil være verdt å lette litt på hverdagstrøkket? Professor Edle Ravndal ved SIRUS viser til et sveitsisk tidsstudie når hun forteller at dødeligheten blant de som fikk utdelt heroin var lik som for dem med annen type behandling. Levekårene skal også ha vært “omtrent like” for dem som sluttet med heroinstøttet behandling som for demsom fortsatte. Det var en betydelig nedgang i kriminalitet og bruk av illegale rusmidler – men ikke mer enn for dem som fulgte behandling med metadon eller subutex.

I tillegg sier Ravndal at det er svært få som passer til heroinstøttet behandling, rett og slett fordi den er myntet på de aller tyngste misbrukerne, mens akkurat denne målgruppa vil ha problemer med å møte opp til utdelingen. Heroin har også kortere virkningstid enn metadon og subutex. Derfor må man møte opp flere ganger.  

Dersom det Ravndal sier stemmer, virker det ikke som om gratis heroin er en god idé. Men dette er basert på én studie. Ravndal avviser positive resultater fra andre sveitsiske studier, på grunn av metodefeil. Hva gikk metodefeilene ut på? Finnes det flere troverdige studier om dette? Jeg kjenner jeg trenger å høre om flere resultater og mer fakta. Velment hjelp uten grundige og kalde fakta er jeg nemlig svært skeptisk til.

Samme dama har skrevet om samme problematikk i en annen artikkel. Vellykkethet for kvinner er å fremstå som feminin, og feminin = trangt, høyt, og konformt smakfullt.
Det er klart.

 
Hjælper ikke å være tynn hvis du har for stor bukse!

Jeg tusler opp mot hovedtempelet. Skoene settes igjen utenfor, i templer går man barbeint. To munker sitter i meditasjon inne i bygningen. Veggene innendørs er dekorert med bilder fra buddhistisk religion. En munk med mørk oransje kappe og briller på nesen kommer bort til meg. Han forteller om veggbildenes historie, om hvordan livet som munk utarter seg og spør om min tro. Han ødela myten min om at en munk er munk hele livet. Han forteller at det er vanlig med unge gutter lever som munk noen måneder eller dager, for så å gå tilbake til et “vanlig” liv og for å stifte familie. Han er selv en av dem, og skal leve som munk i et års tid for å lære mer om buddhistisk religion.

Han spør om e-postadressen min, og fordomsfull som jeg er, hadde jeg ikke tenkt over at også munkene bedriver denslags aktiviteter. (Nå hørte jeg riktignok aldri fra ham senere; ikke engang munker tar kontakt med meg dagen etter – makan!) Uansett. Vi forstår ikke alt vi prøver å si til hverandre, men da kjører vi bare the asian way: smil, nikk og gå videre i samtalen. Som dere ser over stilte han villig opp på en bildesession – og da må brillene av! Også munker kan ha en forfengelige side.

Følget vårt, som består av meg og to reisekamerater jeg møtte på den berømte bussturen, drar tilbake til tempelområdet rundt Angkor. I går fokuserte vi mest på Angkor Wat, i dag vil vi innom endel av de andre templene. Ta Phrom er et tempelområde overgrodd av enorme, forvridde trær. Phnom Bakheng er en liten høyde som du enten kan velge å gå opp til (cirka et kvarters gange) eller ta turen på elefant. Vi gikk, og det var utrolig nydelig der oppe. Endelig finner jeg tilbake til den samme roen jeg fikk da vi besøkte Angkor Wat i går. Jeg sniker meg til en liten meditasjonsseanse.
Her er det fantastisk å se solnedgangen fra; men det er også populært. Det blir ikke helt den samme opplevelsen i flokk med hele resten av Kambodsjas besøkende, så rekognoser litt for å finne ut når det er lite folk. Det er populært å stå her for å se ned på Angkor Wat når kveldslysene tennes. Hele det enorme tempelet blir lyst opp av lyskastere i ulike farger.  Jeg må få si at det er minst like fint å være ved selve Angkor Wat når det skjer, som det er å være oppe på den lille høyden, men det er jo sjanse for å prøve begge deler. 
Bayontempelet er også utrolig flott, med spir og tårn, og Buddhaansikter uthogd i stein. Her er en hjemmeside med bilder fra flere av templene ved Angkor, og her en beskrivelse av endel av dem.

Bayon                         Ta phrom                                         Phnom Bakheng

Vi avslutter dagen ved et av Siem Reaps spisesteder. Der treffer vi to unge herremenn som slår alle Norges telefonselgere langt ned i lakkskoene:
Gutten kommer bort til bordet vårt og vil selge postkort med motiv fra Angkor Wat. Vi sier nei takk, men han gir seg ikke, og mener bestemt at reisekompisen min bør kjøpe et kort til “his girlfriend” (det vil si meg). Vi sier at vi ikke er kjærester, og reisekompisen tuller og sier til gutten at han jo kanskje kan være kjæresten min istedet. Det kommer lynkjapt:

- No no no no! No money, no honey!

Vi besøkte også Siem Reaps landminemuseum. Jeg kommer til å skrive mer om dette i en annen post om Kambodsja mer generelt enn slik jeg skriver i disse reisedagbøkene. Det er fordi det krever en god del bakgrunnsstoff og utgreiinger, som jeg har lyst til å ta for seg selv.

Khmerriket var en gang et enormt imperium i Sørøst-Asia, som regjerte over det vi i dag kjenner som Kambodsja, Thailand, Laos og Vietnam. Angkor var hovedstaden i imperiet fra det 9. til det 14. århundret. Utenfor Siem Reap finner vi i dag ruinene av Angkortemplene. Angkor var Khmerrikets hovedstad, helt til siamesernes angrep gjennom 1300 og 1400-tallet. Etter den siamesiske beleiringen i 1431, ble Khmerrikets hovedstad flyttet stadig nærmere dagens hovedstad Phnom Penh, mens Angkor ble forglemt i jungelen. Først i 1860 ble Angkortområdet “gjenfunnet” av en fransk oppdager ved navn Henri Mouhot.

Ingen skriftlige kilder skal ha overlevd fra Khmerriket og Angkor. Det er derfor vanskelig å finne nøyaktig kunnskap om regionens historie. Wikipedia har forsøkt å lage en oversikt.

Bildetittel: “Hvordan en simpel flaskekork kan ødelegge et bilde totalt.”

Jeg får et problem når jeg skal beskrive Angkor Wat. Man kan gå igjennom den detaljerte og nokså kompliserte historiske bakgrunnen, man kan opplyse om at det er et tempelområde av ruiner og at det anses som en stor kulturell attraksjon av UNESCO, National Geographic og reisende. Men jeg kan ikke fortelle deg hvordan det oppleves å være der. Jeg kan heller ikke vise bilder som gir deg den samme følelsen jeg hadde da jeg gikk rundt på Angorsk område. Det er fordi slike bilder ikke finnes. Bildene jeg har satt inn i denne posten, er mer for illustrasjoner å regne, de er ikke beskrivende. Jeg ser jeg skrev i reisedagbøkene mine fra Kambodsja: “Angkor er fantastisk. Jeg klarer ikke å beskrive det på andre måter, men dere som kjenner meg og vet hvor sjelden jeg tar i bruk ord som “fantastisk”, vet at jeg virkelig mener det.”

Det beste jeg har funnet innen foto fra Angkor, er John McDermotts Fotogalleri. Prøv det.

En bridezilla planlegger bryllupet fra hun er gammel nok til å forstå hva en “brud” er. Hun har drømt om den dagen bryllupet skal stå så lenge hun kan huske, og hun har planlagt hvordan han skal fri lenge før han har begynt å tenke tanken. Gjerne lenge før de har møttes i det hele tatt. Hun bryter ut i gråt hvis han går ned på feil kne, og sender kjøreplan til forloveren med en oversikt over hva hun forventer seg i utdrikningslaget. For det er HENNES dag. Hvis hun ikke får løpe full rundt på en pub med rosa tiara i håret, kan hun likegodt avlyse hele festen. For det var det hun hadde planlagt helt siden hun var 7, og nå ble drømmen knust. Av en jævla drittforlover med egne ideer.

Når det kommer til selve bryllupet, er cluet fokus på detaljer. (Om man blir gift eller ikke kommer litt i bakgrunnen.) Her er det farge på servietter, plassering av lys i riktige vinkler i forhold til hverandre og håndlagde bordkort med søøøte klistregreier på som gjelder. Går det an å få matchet fargen på serviettene med klistregreiene på bordkortene OG detaljene på brudekjolen? Hvis det ser ut til å bli vanskelig, bestiller vi bare en mengde stæsj fra USA. Det ordner seg alltids, bare man legger ned nok energi og penger i det.

For å få til Det Uforglemmelige Bryllupet Som Alle Snakker Om, kan Bryllupsplanleggeren bestilles for 300 små kroner, og med på kjøpet får du tips om ønskeliste, blomster og egne notatsider. Bryllupsweb kan opplyse om at forberedelsene til et bryllup må starte MINST et år i forkant av selve dagen. Bryllupsweb kan også informere om at Bryllupsplanleggeren kun koster en brøkdel av hva et bryllup koster!

Forloverne må holdes i ørene så de ikke finner på noe unødvendig spik som kan ødelegge den store dagen. Derfor kan du få kjøpt Forloverguiden, som er en håndbok for forlovere med opplysninger om forloverens oppgaver, samt tips og råd om utdrikningslag. Toastmasteren må selvsagt også få sin egen Toastmasterguide.

Bryllupsweb fastsetter reglene for frieri:

“Tradisjonelt er det mannen som frir til kvinnen. Da går han gjerne ned på kne, tar frem ringen og frir til henne. Gjør det helst når dere er alene, gjerne med en romantisk middag og levende lys til. Ikke glem blomstene. Bruk fantasien på å finne ut hvor og hvordan man skal fri, men prøv og lag en romantisk ramme rundt det.”

I den lange rekken av betydelige detaljer, vil jeg nevnte to ting på tampen.
Det første er søte, små gaveesker med duftlys i til gjestene (husk matchende farge).
Det andre er å lage et monogram som kan plasseres på invitasjoner, bordkort, servietter og hvorfor ikke også på en pin man deler ut til gjestene for å feste på kjolen eller dressen?

Kjenner du deg igjen i dette, kan Kvinneguidens bryllupsforum anbefales. Det kan igrunnen også anbefales for dem som overhodet ikke kjenner seg igjen, for litt komedie i hverdagen.

Jeg tar en “moped-drosje” til grensa, ønsker sjåføren en fortreffelig dag, og loffer over grensa. Vi som er her nå er tidlig ute, og køene er ikke spesielt lange, det hele går ganske fort. Etter få minutter kommer det en mann bort til meg som sier han skal følge meg til Siem Reap. Han har et id-kort fra en eller annen instans, og det ser forsåvidt greit ut, men unntak av at jeg ikke har bedt om å bli fulgt, reiser uten noe som helst arrangert opplegg, og at han sier det er gratis. Muhahaha, tenker jeg. Vel vel, og nåja. Jeg prøver å fortelle ham at jeg drar alene og har tenkt å fortsette med det, men han er ikke så interessert i å høre på det. Han bestiller en drosje til oss. Etter at han har bestilt gjentar jeg det jeg allerede har sagt, og han begynner å rope, skrike og slå med armene samtidig som han sier at “politiet kommer til å ta ham”. Han mener jeg er nødt til å bli med ham.

Jeg prøver ignoreringsmetoden. Det er ganske klart at jeg ikke får tatt noen drosje uten å få ham med på kjøpet, og det er jeg ikke så innmari interessert i. Hva skal jeg gjøre da? Det er vanskelig å kommunisere med drosjesjåfører og grensekontrollører, enten fordi de ikke forstår hva jeg sier eller fordi de ikke vil forstå. Jeg blir litt usikker. Den naive nordmannens første tanke er å spørre politiet eller vaktene hva som er den smarteste måten å ta seg til Siem Reap og samtidig bli kvitt denne fyren, men etter et møte med korrupsjon i thailandsk politi for noen dager siden, tenker jeg at det ikke vil ha noen særlig hensikt. Jeg har ikke lyst til å være en snobbete vestlig drittunge som ber om hjelp til å få fjernet “den slitsomme, brune mannen” heller. Jeg får et lite “redd-afrika-øyeblikk”, og tenker på at vi jaggu har det trygt og godt hjemme i Norge, hvor vi kan stole på myndighetene, få offentlig informasjon og hjelp, og alt dette med de berømte putene vi til stadighet bærer under armene.  Vel, jeg vet ikke hvordan dette funker her nede, og det er igrunnen også derfor jeg befinner meg her, så jeg får bare stole på meg selv (ikke magefølelsen, jeg har nemlig ingen). Jeg tar en safe avgjørelse om å ta en buss sammen med en gjeng andre reisende jeg møter. Jeg blir tatt under vingen av en av dem, noe som gjør at den forbanna-hysteriske lokale helten til slutt gir opp, og jeg setter meg sammen med de andre for å vente.

For å komme seg til Siem Reap kan man altså enten ta en “shared taxi” (noe som man nok får gjøre helt i fred om man ikke er en ung, norsk jente med skiltet “jeg reiser alene” i panna) eller begi seg ut på en busstur. Det sies at neste buss går om 4 timer.

4-5 timer for sent svinger det inn en sjarmerende skraphaug av en buss utenfor skuret vi sitter i. Det skal bli en lang, svett og humpete tur. Veiene i Kambodsja er i dårlig forfatning, med unntak av hovedveien fra hovedstaden og ned til kysten og Shianoukville. Jeg vet ikke hva som kan sies å være hovedårsaken, men en av grunnene er nok at utviklingen går sakte på grunn av at de fleste utdannede mennesker ble utryddet i Kambodsja under Pol Pot i hans streben etter å nå “år 0″. Det sies også at regjeringen har aksjer i flyselskaper, og at de derfor ikke er spesielt interessert i å bygge ut veinettet. Jeg vet ikke hvorvidt det stemmer eller ei.

Jeg har eterhvert blitt godt vant til å bruke buss som fremkomstmiddel, og er ved godt mot. Endelig i Kambodsja! En ungarer begynner imidlertid å klage allerede før bussen begynner å kjøre, han kunne nemlig godt tenkt seg air condition. Jeg spår at han har en lang reise foran seg. Det kan bli interessant. Han utbryter: This bus will NEVER make it to Siem Reap! ( … det viste seg jo etterhvert at han var mer realistisk enn pessimistisk)

Bussen kjører ut fra grenseområdet. 100 meter. Så stopper vi og kjører tilbake. Ungareren syter. Vi prøver igjen, og denne gangen holder vi oss på veien til vi har kommet halvveis. Underveis har et relativt stort antall av setene brukket, deriblant mitt. Plutselig sitter jeg på gulvet og klør meg i hue, til stor glede for meg selv og resten av bussen, bortsett fra den tidligere nevnte ungareren som led samme skjebne (og som jeg falt i fanget på). Jeg får latterkrampe, og det skjer omtrent ti ganger til i løpet av turen. Ungareren begynner å bli rød i trynet og kjevene kommer mest sannsynligvis til å stivne av melkesyre i løpet av kort tid. Jeg tror han burde tatt flyet.

Mens vi kjører innover i landskapet ser vi glimt av lokalbefolkningen. Mange lever i helt enkle trehytter, og ungeskokker løper til bussen for å få inn litt penger ved å selge håndlagde figurer, mat og drikke. “1 dollar? Please… 1 dollar!” Litt lenger frem ser jeg et trehus, det ser ut til å være et sted man får kjøpt mat og drikke. Herlig. Før vi når fram gir bussen fra seg en merkelig skrapelyd, og vi stopper opp. Sjåføren og mannen som hjelper til fyker ut døra og begynner å mekke på et eller annet. Det er visst ikke så lett. Det er sent på kveld og himmelen er blåsvart bak stjernene. Det er varmt i lufta, og vi setter oss ned, ganske lykkelige og med trøtt, dårlig humor. Det tar sin tid med den bussen. Jeg begynner å bla litt i reisehåndboka, og ser det står noe om “advarsler”. I korte trekk advares det mot å ta scambussen til Siem Reap. Lureriet går ut på å forsinke bussene med vilje, og dermed sørge for at man ikke kommer frem før langt på natt. Deretter blir man kjørt rett til et guest house eller hotell tilhørende venner av busselskapet/sjåføren – og de håver inn penger begge parter.

Jaha ja! Jeg leser det opp for de andre, og det hele blir ganske komisk – vi har gått skikkelig i turistfella hele gjengen. Men, det var en artig opplevelse som jeg kommer til å huske godt og lenge. Det fine med seter som faller ned, nakkesleng på grunn av humpete veier, drivende varme og hele pakka man får ved å ta seg frem med scambussen, er at man blir en sammensveiset gjeng på veien, med litt ny erfaring og nye opplevelser å mimre om i ettertid.

Når vi omsider kommer frem, nekter vi av prinsipp å ta inn på hotellet de kjørte oss til midt på natta, og det håper jeg andre også følger. Det skal ikke være lønnsomt å drive tvilsom business. Laura fra Utah er bekymret for den vesle jenta som reiser på egen hånd, og jeg får derfor det beste rommet. Yes! Noen fordeler skal man ha. Jeg merker også at jeg har litt mer behov for å være sosial enn jeg hadde trodd på forhånd, så det er fint å ha truffet nye, hyggelige mennesker som jeg skal oppleve Angkor Wat sammen med i morgen.

Den koselige familien som eide guest houset vi til slutt fant frem til.
Det var slettes ikkenoe gøy å reise fra dem igjen.

Jeg vet jeg har endel litt mer illustrerende bilder fra denne turen, men jeg vet ikke helt hvor de har blitt av. Jeg setter dem inn i posten hvis jeg skulle dumpe over dem igjen.