Kambodsja: reisedagbok (del 4)

Jeg praier en tuk-tuk, og kjører rundt på måfå for å kunne hoppe av på impuls når jeg ser noe spennende. Jeg ber min trofaste sjåfør stoppe ved et lite tempelområde. Det står en glassmonter midt på plassen, og jeg går bort for å se hva det er. Jeg stikker trynet oppi glasset, og skvetter noen ikke ubetydelige centimeter opp i været da jeg ser at monteren er full av hodeskaller. Jeg tar meg også i å lure på om hodeskallene og beinrestene er for å lage show for turistene, eller om det ligger en mer spiselig/politisk korrekt/følelsesmessig (stryk det som ikke passer) tanke bak? Dersom det er det første føler jeg at det er litt ekkelt, samtidig som at jeg vet at landet har behov for turisme og det er dermed ikke så merkverdig at de rett og slett spiller på det som selger (slik alle andre strengt tatt gjør). Dersom tankerekken min er korrekt, vel og merke.

Jeg tusler opp mot hovedtempelet. Skoene settes igjen utenfor, i templer går man barbeint. To munker sitter i meditasjon inne i bygningen. Veggene innendørs er dekorert med bilder fra buddhistisk religion. En munk med mørk oransje kappe og briller på nesen kommer bort til meg. Han forteller om veggbildenes historie, om hvordan livet som munk utarter seg og spør om min tro. Han ødela myten min om at en munk er munk hele livet. Han forteller at det er vanlig med unge gutter lever som munk noen måneder eller dager, for så å gå tilbake til et “vanlig” liv og for å stifte familie. Han er selv en av dem, og skal leve som munk i et års tid for å lære mer om buddhistisk religion.

Han spør om e-postadressen min, og fordomsfull som jeg er, hadde jeg ikke tenkt over at også munkene bedriver denslags aktiviteter. (Nå hørte jeg riktignok aldri fra ham senere; ikke engang munker tar kontakt med meg dagen etter – makan!) Uansett. Vi forstår ikke alt vi prøver å si til hverandre, men da kjører vi bare the asian way: smil, nikk og gå videre i samtalen. Som dere ser over stilte han villig opp på en bildesession – og da må brillene av! Også munker kan ha en forfengelige side.

Følget vårt, som består av meg og to reisekamerater jeg møtte på den berømte bussturen, drar tilbake til tempelområdet rundt Angkor. I går fokuserte vi mest på Angkor Wat, i dag vil vi innom endel av de andre templene. Ta Phrom er et tempelområde overgrodd av enorme, forvridde trær. Phnom Bakheng er en liten høyde som du enten kan velge å gå opp til (cirka et kvarters gange) eller ta turen på elefant. Vi gikk, og det var utrolig nydelig der oppe. Endelig finner jeg tilbake til den samme roen jeg fikk da vi besøkte Angkor Wat i går. Jeg sniker meg til en liten meditasjonsseanse.
Her er det fantastisk å se solnedgangen fra; men det er også populært. Det blir ikke helt den samme opplevelsen i flokk med hele resten av Kambodsjas besøkende, så rekognoser litt for å finne ut når det er lite folk. Det er populært å stå her for å se ned på Angkor Wat når kveldslysene tennes. Hele det enorme tempelet blir lyst opp av lyskastere i ulike farger.  Jeg må få si at det er minst like fint å være ved selve Angkor Wat når det skjer, som det er å være oppe på den lille høyden, men det er jo sjanse for å prøve begge deler. 
Bayontempelet er også utrolig flott, med spir og tårn, og Buddhaansikter uthogd i stein. Her er en hjemmeside med bilder fra flere av templene ved Angkor, og her en beskrivelse av endel av dem.

    

Bayon                         Ta phrom                                         Phnom Bakheng

Vi avslutter dagen ved et av Siem Reaps spisesteder. Der treffer vi to unge herremenn som slår alle Norges telefonselgere langt ned i lakkskoene:
Gutten kommer bort til bordet vårt og vil selge postkort med motiv fra Angkor Wat. Vi sier nei takk, men han gir seg ikke, og mener bestemt at reisekompisen min bør kjøpe et kort til “his girlfriend” (det vil si meg). Vi sier at vi ikke er kjærester, og reisekompisen tuller og sier til gutten at han jo kanskje kan være kjæresten min istedet. Det kommer lynkjapt:

- No no no no! No money, no honey!

 

 

Vi besøkte også Siem Reaps landminemuseum. Jeg kommer til å skrive mer om dette i en annen post om Kambodsja mer generelt enn slik jeg skriver i disse reisedagbøkene. Det er fordi det krever en god del bakgrunnsstoff og utgreiinger, som jeg har lyst til å ta for seg selv.

Kambodsja: reisedagbok (del 3)

ANGKOR WAT

Khmerriket var en gang et enormt imperium i Sørøst-Asia, som regjerte over det vi i dag kjenner som Kambodsja, Thailand, Laos og Vietnam. Angkor var hovedstaden i imperiet fra det 9. til det 14. århundret. Utenfor Siem Reap finner vi i dag ruinene av Angkortemplene. Angkor var Khmerrikets hovedstad, helt til siamesernes angrep gjennom 1300 og 1400-tallet. Etter den siamesiske beleiringen i 1431, ble Khmerrikets hovedstad flyttet stadig nærmere dagens hovedstad Phnom Penh, mens Angkor ble forglemt i jungelen. Først i 1860 ble Angkortområdet “gjenfunnet” av en fransk oppdager ved navn Henri Mouhot.

Ingen skriftlige kilder skal ha overlevd fra Khmerriket og Angkor. Det er derfor vanskelig å finne nøyaktig kunnskap om regionens historie. Wikipedia har forsøkt å lage en oversikt.

Bildetittel: “Hvordan en simpel flaskekork kan ødelegge et bilde totalt.”

Jeg får et problem når jeg skal beskrive Angkor Wat. Man kan gå igjennom den detaljerte og nokså kompliserte historiske bakgrunnen, man kan opplyse om at det er et tempelområde av ruiner og at det anses som en stor kulturell attraksjon av UNESCO, National Geographic og reisende. Men jeg kan ikke fortelle deg hvordan det oppleves å være der. Jeg kan heller ikke vise bilder som gir deg den samme følelsen jeg hadde da jeg gikk rundt på Angorsk område. Det er fordi slike bilder ikke finnes. Bildene jeg har satt inn i denne posten, er mer for illustrasjoner å regne, de er ikke beskrivende. Jeg ser jeg skrev i reisedagbøkene mine fra Kambodsja: “Angkor er fantastisk. Jeg klarer ikke å beskrive det på andre måter, men dere som kjenner meg og vet hvor sjelden jeg tar i bruk ord som “fantastisk”, vet at jeg virkelig mener det.”

Det beste jeg har funnet innen foto fra Angkor, er John McDermotts Fotogalleri. Prøv det.

Kambodsja: reisedagbok (del 2)

“THIS BUS WILL NEVER MAKE IT TO SIEM REAP”

Jeg tar en “moped-drosje” til grensa, ønsker sjåføren en fortreffelig dag, og loffer over grensa. Vi som er her nå er tidlig ute, og køene er ikke spesielt lange, det hele går ganske fort. Etter få minutter kommer det en mann bort til meg som sier han skal følge meg til Siem Reap. Han har et id-kort fra en eller annen instans, og det ser forsåvidt greit ut, men unntak av at jeg ikke har bedt om å bli fulgt, reiser uten noe som helst arrangert opplegg, og at han sier det er gratis. Muhahaha, tenker jeg. Vel vel, og nåja. Jeg prøver å fortelle ham at jeg drar alene og har tenkt å fortsette med det, men han er ikke så interessert i å høre på det. Han bestiller en drosje til oss. Etter at han har bestilt gjentar jeg det jeg allerede har sagt, og han begynner å rope, skrike og slå med armene samtidig som han sier at “politiet kommer til å ta ham”. Han mener jeg er nødt til å bli med ham.

Jeg prøver ignoreringsmetoden. Det er ganske klart at jeg ikke får tatt noen drosje uten å få ham med på kjøpet, og det er jeg ikke så innmari interessert i. Hva skal jeg gjøre da? Det er vanskelig å kommunisere med drosjesjåfører og grensekontrollører, enten fordi de ikke forstår hva jeg sier eller fordi de ikke vil forstå. Jeg blir litt usikker. Den naive nordmannens første tanke er å spørre politiet eller vaktene hva som er den smarteste måten å ta seg til Siem Reap og samtidig bli kvitt denne fyren, men etter et møte med korrupsjon i thailandsk politi for noen dager siden, tenker jeg at det ikke vil ha noen særlig hensikt. Jeg har ikke lyst til å være en snobbete vestlig drittunge som ber om hjelp til å få fjernet “den slitsomme, brune mannen” heller. Jeg får et lite “redd-afrika-øyeblikk”, og tenker på at vi jaggu har det trygt og godt hjemme i Norge, hvor vi kan stole på myndighetene, få offentlig informasjon og hjelp, og alt dette med de berømte putene vi til stadighet bærer under armene.  Vel, jeg vet ikke hvordan dette funker her nede, og det er igrunnen også derfor jeg befinner meg her, så jeg får bare stole på meg selv (ikke magefølelsen, jeg har nemlig ingen). Jeg tar en safe avgjørelse om å ta en buss sammen med en gjeng andre reisende jeg møter. Jeg blir tatt under vingen av en av dem, noe som gjør at den forbanna-hysteriske lokale helten til slutt gir opp, og jeg setter meg sammen med de andre for å vente.

For å komme seg til Siem Reap kan man altså enten ta en “shared taxi” (noe som man nok får gjøre helt i fred om man ikke er en ung, norsk jente med skiltet “jeg reiser alene” i panna) eller begi seg ut på en busstur. Det sies at neste buss går om 4 timer.

4-5 timer for sent svinger det inn en sjarmerende skraphaug av en buss utenfor skuret vi sitter i. Det skal bli en lang, svett og humpete tur. Veiene i Kambodsja er i dårlig forfatning, med unntak av hovedveien fra hovedstaden og ned til kysten og Shianoukville. Jeg vet ikke hva som kan sies å være hovedårsaken, men en av grunnene er nok at utviklingen går sakte på grunn av at de fleste utdannede mennesker ble utryddet i Kambodsja under Pol Pot i hans streben etter å nå “år 0″. Det sies også at regjeringen har aksjer i flyselskaper, og at de derfor ikke er spesielt interessert i å bygge ut veinettet. Jeg vet ikke hvorvidt det stemmer eller ei.

Jeg har eterhvert blitt godt vant til å bruke buss som fremkomstmiddel, og er ved godt mot. Endelig i Kambodsja! En ungarer begynner imidlertid å klage allerede før bussen begynner å kjøre, han kunne nemlig godt tenkt seg air condition. Jeg spår at han har en lang reise foran seg. Det kan bli interessant. Han utbryter: This bus will NEVER make it to Siem Reap! ( … det viste seg jo etterhvert at han var mer realistisk enn pessimistisk)

Bussen kjører ut fra grenseområdet. 100 meter. Så stopper vi og kjører tilbake. Ungareren syter. Vi prøver igjen, og denne gangen holder vi oss på veien til vi har kommet halvveis. Underveis har et relativt stort antall av setene brukket, deriblant mitt. Plutselig sitter jeg på gulvet og klør meg i hue, til stor glede for meg selv og resten av bussen, bortsett fra den tidligere nevnte ungareren som led samme skjebne (og som jeg falt i fanget på). Jeg får latterkrampe, og det skjer omtrent ti ganger til i løpet av turen. Ungareren begynner å bli rød i trynet og kjevene kommer mest sannsynligvis til å stivne av melkesyre i løpet av kort tid. Jeg tror han burde tatt flyet.

Mens vi kjører innover i landskapet ser vi glimt av lokalbefolkningen. Mange lever i helt enkle trehytter, og ungeskokker løper til bussen for å få inn litt penger ved å selge håndlagde figurer, mat og drikke. “1 dollar? Please… 1 dollar!” Litt lenger frem ser jeg et trehus, det ser ut til å være et sted man får kjøpt mat og drikke. Herlig. Før vi når fram gir bussen fra seg en merkelig skrapelyd, og vi stopper opp. Sjåføren og mannen som hjelper til fyker ut døra og begynner å mekke på et eller annet. Det er visst ikke så lett. Det er sent på kveld og himmelen er blåsvart bak stjernene. Det er varmt i lufta, og vi setter oss ned, ganske lykkelige og med trøtt, dårlig humor. Det tar sin tid med den bussen. Jeg begynner å bla litt i reisehåndboka, og ser det står noe om “advarsler”. I korte trekk advares det mot å ta scambussen til Siem Reap. Lureriet går ut på å forsinke bussene med vilje, og dermed sørge for at man ikke kommer frem før langt på natt. Deretter blir man kjørt rett til et guest house eller hotell tilhørende venner av busselskapet/sjåføren – og de håver inn penger begge parter.

Jaha ja! Jeg leser det opp for de andre, og det hele blir ganske komisk – vi har gått skikkelig i turistfella hele gjengen. Men, det var en artig opplevelse som jeg kommer til å huske godt og lenge. Det fine med seter som faller ned, nakkesleng på grunn av humpete veier, drivende varme og hele pakka man får ved å ta seg frem med scambussen, er at man blir en sammensveiset gjeng på veien, med litt ny erfaring og nye opplevelser å mimre om i ettertid.

Når vi omsider kommer frem, nekter vi av prinsipp å ta inn på hotellet de kjørte oss til midt på natta, og det håper jeg andre også følger. Det skal ikke være lønnsomt å drive tvilsom business. Laura fra Utah er bekymret for den vesle jenta som reiser på egen hånd, og jeg får derfor det beste rommet. Yes! Noen fordeler skal man ha. Jeg merker også at jeg har litt mer behov for å være sosial enn jeg hadde trodd på forhånd, så det er fint å ha truffet nye, hyggelige mennesker som jeg skal oppleve Angkor Wat sammen med i morgen.

Den koselige familien som eide guest houset vi til slutt fant frem til.
Det var slettes ikkenoe gøy å reise fra dem igjen.

Jeg vet jeg har endel litt mer illustrerende bilder fra denne turen, men jeg vet ikke helt hvor de har blitt av. Jeg setter dem inn i posten hvis jeg skulle dumpe over dem igjen.

Kambodsja: reisedagbok (del 1)

EN INNEKLEMT FLYTUR, RUSA BACKPACKERE, EN SVEITSERENGEL OG ARANYAPRATHET

Jeg sitter på flyet fra Paris til Bangkok. På hver side av meg sitter Herr og Fru Tjukk Sur Tysker. Jeg tilbyr meg å bytte plass så de får sitte ved siden av hverandre (tilbudet kom selvsagt av rent egoistiske grunner), men de vil heller snakke med hverandre over fanget mitt. Det er fint. På returen blir det sovepiller.

Planen for denne reisen er å ikke ha noen plan. I lasterommet ligger ryggsekken min, og i den ligger Lonely Planet i to eksemplarer. Thailand og Kambodsja. Det får holde. Jeg har tenkt å være litt i Thailand og mest i Kambodsja. Tyskeren på min høyre flanke kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg gidder å dra til Kambodsja. Han skal til Phuket. Selv om denne reisen ikke har noen bestemt plan, er jeg sikker på at jeg ikke skal til Phuket. 

Dette er en på-måfå-tur, og jeg skal stå opp om morgenen, se på kartet og bestemme at: DIT vil jeg i dag. Jeg vil veldig gjerne innom Laos og Vietnam også, men det blir sannsynligvis for lite tid. Hvis det ikke blir noe av nå, har jeg en ny tur å glede meg til senere.

Jeg drar først noen få dager til Hua Hin, før jeg drar tilbake til Bangkok for å ta meg over grensa til Kambodsja. Overnatter på et forglemmelig sted i Khao San Road, bare fordi det var lett å finne og lett å dra fra. Jeg husker ikke hva stedet het, og jeg har ikke tenkt å anbefale det videre. Khao San Road er et stusselig sted, med en bøling rusa backpackere med gress i lommene og ditto innehavere av de x antall guest houses som finnes langs gata. Litt artig er det selvfølgelig å slenge rundt å observere, men jeg trives best med å slenge rundt litt andre steder i Bangkok enn akkurat her. Jeg var vel per definisjon en backpacker, men av en litt annen kategori enn de på Khao San og Full Moon Party lenger sørover. En litt snørrhoven holdning, men jeg er snørrhoven fra hjertet.

Metrosystemet i Bangkok er oversiktlig og praktisk. Jeg eier ingen steds- eller retningssans, men finner frem enkelt og greit. Jeg drar til nye Suvarnabuhmi, Bangkok International Airport, for å se om jeg får noen billige flybilletter over til enten Phnom Penh eller Siem Reap. Det får jeg ikke, ihvertfall ikke innen mitt budsjett hvis jeg skal komme meg til Laos også, så jeg reiser med buss til grensa i kveld istedet. For dem med større budsjett skal det vanligvis ikke være noe problem med å bestille fly mens man her nede. Ikke nødvendig å fikse før man reiser, med andre ord.

I taxien til flyplassen møter jeg Toni Rüttiman. Han er sveitser, og definitivt et mer edelt menneske enn meg. Han blir litt bekymret da jeg forteller at jeg skal dra rundt i Kambodsja alene, så han gir meg telefonnummeret til en engelsktalende venn av ham som bor i Kambodsja. “In case of emergency”. Jaja, jeg satser nå på at jeg ikke får så akutt behov for å ta den telefonen. Min oppfatning (i ettertid) er at det er helt trygt å reise i Kambodsja på egenhånd, så lenge du bruker hodet du har fått utdelt på nattestid og passer på sekken/verdisaker – samt har noen dollar å gi bort om du skulle bli ranet. Byer som Shianoukville sørpå har hatt noen ransepisoder mot turister, da dette er mer typiske “strandturistbyer”. Folk raner imidlertid hovedsaklig fordi de ikke har penger til mat og sted å bo, så hvis du har litt penger å gi dem sies det at det ikke er noen reell fare.

Jeg drar tilbake til Bangkok og finner bussen til en av grenseovergangene til Kambodsja. Aranyaprathet er et bittelite sted rett ved grensa på thailandsk side. Det er ikke flust med overnattingsplasser her, men det er nok til at det ordner seg.

 
* * *
Del 2: Om hvordan en tur med scambussen til Siem Reap kan utarte seg (men det anbefales!)
Del 3: Angkor Wat
Del 4: Båttur på Tonle Sap fra Siem Reap til Phnom Penh
Del 5: Phnom Penh og landminemuseum
Del 5: Killing Fields
Del 6: Veien tilbake via Battambang