En diskusjon uten konklusjon
Bjarne Håkon Hansen vil diskutere hvorvidt det er lurt å dele ut gratis heroin til tunge rusmisbrukere. Jeg blir så lykkelig av slikt. Vi trenger åpen debatt og vi trenger å komme oss ut av nulltoleransens tunellsyn. Det betyr ikke at jeg har kommet frem til at heroinutdeling er en god idé, men jeg vil begynne med å kysse Hansens sko for initiativet.
Sånn.
Dette er egentlig ikke en debatt om ansvarlighet. Jeg har ikke lyst til å gjøre det til det heller. Det meste jeg har fått med meg av debatten, har vært fra folk som betrakter heroinmisbrukere som syke og som vil hjelpe dem. Folk som mener at samfunnet bør hjelpe, slik andre pasienter hjelpes. Jeg tar utgangspunkt i et lignende perspektiv her, og lar være å argumentere for hvorfor narkomane bør betraktes som syke fremfor kriminelle. Jeg blir forøvrig fascinert av sakligheten i debatten. Fokuset er ikke på total uenighet, men det debatteres mellom folk med nogenlunde likt mål, som har ulike argumenter for ulike midler for denne måloppnåelsen. Bra.
Jeg har vært delt i synet på dette selv. Det er jeg fortsatt. Men da jeg leste om den sjeleglade mannen i mirakels blogg, begynte jeg å helle litt imot. For det betyr jo at man har gitt dem opp. Samtidig liker jeg godt å putte finger’n i jorda. Kan vi hjelpe alle? Kan alle hjelpe seg selv? Jeg mener i praksis. Teori i denne sammenhengen er temmelig uinteressant. Jeg er ganske skråsikker på at vi aldri kommer til å klare å “redde verden”, i denne sammenhengen menneskene i tunge rusmiljøer. Det er fordi vi ikke kan tvinge noen til endring. Det er derfor behandling ikke er en sikker vinner, og det er derfor løfter og gode tanker om å tilby behandling aldri vil kunne hjelpe alle. Men vi veit jo aldri hvem som kan endre seg og hvem som ikke klarer det, og hvem skal vi fokusere på?
Dersom vi deler ut gratis heroin, kan folk som mannen i mirakels blogg miste sjansen til å skape endring i sitt eget liv. Dersom han er av dem som kunne klart det. Og det viste det seg jo at han var. Men det virket sannsynligvis ikke slik for noen år siden. Det er det som skremmer ham. At han kunne gitt opp fordi virkeligheten så annerledes ut enn den ble. Skal vi holde på håpet om at alle kan endre seg (igjen i praksis), eller skal vi tenke at det er mulig, men usannsynlig, og heller motvirke ytterligere skadevirkninger av livet noen lever? Og dermed risikere at mennesker får heroin, men mister muligheter.
Folk kan imidlertid slutte å bruke heroin, om nå heroinen er kjøpt dyrt eller delt ut gratis. Det er mulig, og derfor er ikke alt håp ute om tunge misbrukere ikke får stoffet utdelt. Men de slipper å bruke alle krefter og tankevirksomhet på å få tak i det. Og det gir sikkert et bedre grunnlag for å ta tak i et problem. Og for dem som måtte vektlegge dét, så vil det føre til mindre kriminalitet, flere ledige fengselsplasser. For dem som legger vekt på andre ting, vil det kanskje gi noen litt mer verdighet, litt mer rom.
Et spørsmål (til):
hvorfor sies det at utdeling av gratis heroin vil øke rekrutteringen?
Er det noen som mener at folk begynner å bruke heroin fordi de vet at de kan få det gratis etter et helt liv som rusmisbruker?
Hvor mye kan behandling og ettervern gjøre?
Jeg mener en diskusjon om ettervern passer inn på slutten av denne diskusjonen-med-total-mangel-på-konklusjon.
For mange sier at vi, i stedet for å gi ut heroin til en bitteliten gruppe tunge misbrukere, skal legge inn ressurser i ettervernet. Det snakkes generelt mye om ettervern. Ettervernet må styrkes for løslatte, for eksempel. Så lenge man putter inn nok penger i dette, vil tilbakefallsprosenten (til kriminalitet og/eller rus) synke. Ja, det vil det nok.
Men hva er bra ettervern?
Og er ettervern overvurdert?
Er det realistisk at ressurser som består av andre enn personen selv, skal bære ansvaret for at endring skal skje?
Godt ettervern handler om at alle har et sted å bo, har noe å gå til som jobb, skole og noe å bedrive tida med på fritida. Det er greit. Men hva ved Det Store Ettervernet skal støtte, oppmuntre, tvinge, motivere og/eller være til stede når folk går hjem fra jobben, er ferdig med å male bilder, har spilt golf eller gitar? Hva skal denne “noen” gjøre når gamlekompisen banker på døra og spør om å få komme inn? Eller, hvis ettervernet har fungert slik at personen har flyttet til en ny by, i en ny landsdel, og gamlekompisen ikke får kommet og banket på døra, men ingen andre heller? Hva kan hjelpe når suget kommer tilbake, og da helst suget etter å forsvinne litt fra den virkeligheten man prøvde å kjenne på? Hjelper det da å vite at man har en jobb man må stå opp til i morra tidlig, at man har kollegaer man må forholde seg til, å vite at man har noe man kan fylle tida med noen timer på ettermiddagen? For noen hjelper det, og det er viktig, men ettervernet kan ikke løse alt. Vi kan ikke si at behandling og ettervern er det som skal redde alle sammen, for det vil aldri skje.
Noen vil ikke og noen klarer ikke. Akkurat nå.
Hvordan skal vi kunne vurdere hvem som er totalt lost, hvem som har et så utsugd liv at det (uansett eventuell prosent sjanse for endring) vil være verdt å lette litt på hverdagstrøkket? Professor Edle Ravndal ved SIRUS viser til et sveitsisk tidsstudie når hun forteller at dødeligheten blant de som fikk utdelt heroin var lik som for dem med annen type behandling. Levekårene skal også ha vært “omtrent like” for dem som sluttet med heroinstøttet behandling som for demsom fortsatte. Det var en betydelig nedgang i kriminalitet og bruk av illegale rusmidler – men ikke mer enn for dem som fulgte behandling med metadon eller subutex.
I tillegg sier Ravndal at det er svært få som passer til heroinstøttet behandling, rett og slett fordi den er myntet på de aller tyngste misbrukerne, mens akkurat denne målgruppa vil ha problemer med å møte opp til utdelingen. Heroin har også kortere virkningstid enn metadon og subutex. Derfor må man møte opp flere ganger.
Dersom det Ravndal sier stemmer, virker det ikke som om gratis heroin er en god idé. Men dette er basert på én studie. Ravndal avviser positive resultater fra andre sveitsiske studier, på grunn av metodefeil. Hva gikk metodefeilene ut på? Finnes det flere troverdige studier om dette? Jeg kjenner jeg trenger å høre om flere resultater og mer fakta. Velment hjelp uten grundige og kalde fakta er jeg nemlig svært skeptisk til.
