Kambodsja: reisedagbok (del 2)

“THIS BUS WILL NEVER MAKE IT TO SIEM REAP”

Jeg tar en “moped-drosje” til grensa, ønsker sjåføren en fortreffelig dag, og loffer over grensa. Vi som er her nå er tidlig ute, og køene er ikke spesielt lange, det hele går ganske fort. Etter få minutter kommer det en mann bort til meg som sier han skal følge meg til Siem Reap. Han har et id-kort fra en eller annen instans, og det ser forsåvidt greit ut, men unntak av at jeg ikke har bedt om å bli fulgt, reiser uten noe som helst arrangert opplegg, og at han sier det er gratis. Muhahaha, tenker jeg. Vel vel, og nåja. Jeg prøver å fortelle ham at jeg drar alene og har tenkt å fortsette med det, men han er ikke så interessert i å høre på det. Han bestiller en drosje til oss. Etter at han har bestilt gjentar jeg det jeg allerede har sagt, og han begynner å rope, skrike og slå med armene samtidig som han sier at “politiet kommer til å ta ham”. Han mener jeg er nødt til å bli med ham.

Jeg prøver ignoreringsmetoden. Det er ganske klart at jeg ikke får tatt noen drosje uten å få ham med på kjøpet, og det er jeg ikke så innmari interessert i. Hva skal jeg gjøre da? Det er vanskelig å kommunisere med drosjesjåfører og grensekontrollører, enten fordi de ikke forstår hva jeg sier eller fordi de ikke vil forstå. Jeg blir litt usikker. Den naive nordmannens første tanke er å spørre politiet eller vaktene hva som er den smarteste måten å ta seg til Siem Reap og samtidig bli kvitt denne fyren, men etter et møte med korrupsjon i thailandsk politi for noen dager siden, tenker jeg at det ikke vil ha noen særlig hensikt. Jeg har ikke lyst til å være en snobbete vestlig drittunge som ber om hjelp til å få fjernet “den slitsomme, brune mannen” heller. Jeg får et lite “redd-afrika-øyeblikk”, og tenker på at vi jaggu har det trygt og godt hjemme i Norge, hvor vi kan stole på myndighetene, få offentlig informasjon og hjelp, og alt dette med de berømte putene vi til stadighet bærer under armene.  Vel, jeg vet ikke hvordan dette funker her nede, og det er igrunnen også derfor jeg befinner meg her, så jeg får bare stole på meg selv (ikke magefølelsen, jeg har nemlig ingen). Jeg tar en safe avgjørelse om å ta en buss sammen med en gjeng andre reisende jeg møter. Jeg blir tatt under vingen av en av dem, noe som gjør at den forbanna-hysteriske lokale helten til slutt gir opp, og jeg setter meg sammen med de andre for å vente.

For å komme seg til Siem Reap kan man altså enten ta en “shared taxi” (noe som man nok får gjøre helt i fred om man ikke er en ung, norsk jente med skiltet “jeg reiser alene” i panna) eller begi seg ut på en busstur. Det sies at neste buss går om 4 timer.

4-5 timer for sent svinger det inn en sjarmerende skraphaug av en buss utenfor skuret vi sitter i. Det skal bli en lang, svett og humpete tur. Veiene i Kambodsja er i dårlig forfatning, med unntak av hovedveien fra hovedstaden og ned til kysten og Shianoukville. Jeg vet ikke hva som kan sies å være hovedårsaken, men en av grunnene er nok at utviklingen går sakte på grunn av at de fleste utdannede mennesker ble utryddet i Kambodsja under Pol Pot i hans streben etter å nå “år 0″. Det sies også at regjeringen har aksjer i flyselskaper, og at de derfor ikke er spesielt interessert i å bygge ut veinettet. Jeg vet ikke hvorvidt det stemmer eller ei.

Jeg har eterhvert blitt godt vant til å bruke buss som fremkomstmiddel, og er ved godt mot. Endelig i Kambodsja! En ungarer begynner imidlertid å klage allerede før bussen begynner å kjøre, han kunne nemlig godt tenkt seg air condition. Jeg spår at han har en lang reise foran seg. Det kan bli interessant. Han utbryter: This bus will NEVER make it to Siem Reap! ( … det viste seg jo etterhvert at han var mer realistisk enn pessimistisk)

Bussen kjører ut fra grenseområdet. 100 meter. Så stopper vi og kjører tilbake. Ungareren syter. Vi prøver igjen, og denne gangen holder vi oss på veien til vi har kommet halvveis. Underveis har et relativt stort antall av setene brukket, deriblant mitt. Plutselig sitter jeg på gulvet og klør meg i hue, til stor glede for meg selv og resten av bussen, bortsett fra den tidligere nevnte ungareren som led samme skjebne (og som jeg falt i fanget på). Jeg får latterkrampe, og det skjer omtrent ti ganger til i løpet av turen. Ungareren begynner å bli rød i trynet og kjevene kommer mest sannsynligvis til å stivne av melkesyre i løpet av kort tid. Jeg tror han burde tatt flyet.

Mens vi kjører innover i landskapet ser vi glimt av lokalbefolkningen. Mange lever i helt enkle trehytter, og ungeskokker løper til bussen for å få inn litt penger ved å selge håndlagde figurer, mat og drikke. “1 dollar? Please… 1 dollar!” Litt lenger frem ser jeg et trehus, det ser ut til å være et sted man får kjøpt mat og drikke. Herlig. Før vi når fram gir bussen fra seg en merkelig skrapelyd, og vi stopper opp. Sjåføren og mannen som hjelper til fyker ut døra og begynner å mekke på et eller annet. Det er visst ikke så lett. Det er sent på kveld og himmelen er blåsvart bak stjernene. Det er varmt i lufta, og vi setter oss ned, ganske lykkelige og med trøtt, dårlig humor. Det tar sin tid med den bussen. Jeg begynner å bla litt i reisehåndboka, og ser det står noe om “advarsler”. I korte trekk advares det mot å ta scambussen til Siem Reap. Lureriet går ut på å forsinke bussene med vilje, og dermed sørge for at man ikke kommer frem før langt på natt. Deretter blir man kjørt rett til et guest house eller hotell tilhørende venner av busselskapet/sjåføren – og de håver inn penger begge parter.

Jaha ja! Jeg leser det opp for de andre, og det hele blir ganske komisk – vi har gått skikkelig i turistfella hele gjengen. Men, det var en artig opplevelse som jeg kommer til å huske godt og lenge. Det fine med seter som faller ned, nakkesleng på grunn av humpete veier, drivende varme og hele pakka man får ved å ta seg frem med scambussen, er at man blir en sammensveiset gjeng på veien, med litt ny erfaring og nye opplevelser å mimre om i ettertid.

Når vi omsider kommer frem, nekter vi av prinsipp å ta inn på hotellet de kjørte oss til midt på natta, og det håper jeg andre også følger. Det skal ikke være lønnsomt å drive tvilsom business. Laura fra Utah er bekymret for den vesle jenta som reiser på egen hånd, og jeg får derfor det beste rommet. Yes! Noen fordeler skal man ha. Jeg merker også at jeg har litt mer behov for å være sosial enn jeg hadde trodd på forhånd, så det er fint å ha truffet nye, hyggelige mennesker som jeg skal oppleve Angkor Wat sammen med i morgen.

Den koselige familien som eide guest houset vi til slutt fant frem til.
Det var slettes ikkenoe gøy å reise fra dem igjen.

Jeg vet jeg har endel litt mer illustrerende bilder fra denne turen, men jeg vet ikke helt hvor de har blitt av. Jeg setter dem inn i posten hvis jeg skulle dumpe over dem igjen.