Jeg sitter på flyet fra Paris til Bangkok. På hver side av meg sitter Herr og Fru Tjukk Sur Tysker. Jeg tilbyr meg å bytte plass så de får sitte ved siden av hverandre (tilbudet kom selvsagt av rent egoistiske grunner), men de vil heller snakke med hverandre over fanget mitt. Det er fint. På returen blir det sovepiller.
Planen for denne reisen er å ikke ha noen plan. I lasterommet ligger ryggsekken min, og i den ligger Lonely Planet i to eksemplarer. Thailand og Kambodsja. Det får holde. Jeg har tenkt å være litt i Thailand og mest i Kambodsja. Tyskeren på min høyre flanke kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg gidder å dra til Kambodsja. Han skal til Phuket. Selv om denne reisen ikke har noen bestemt plan, er jeg sikker på at jeg ikke skal til Phuket.
Dette er en på-måfå-tur, og jeg skal stå opp om morgenen, se på kartet og bestemme at: DIT vil jeg i dag. Jeg vil veldig gjerne innom Laos og Vietnam også, men det blir sannsynligvis for lite tid. Hvis det ikke blir noe av nå, har jeg en ny tur å glede meg til senere.
Jeg drar først noen få dager til Hua Hin, før jeg drar tilbake til Bangkok for å ta meg over grensa til Kambodsja. Overnatter på et forglemmelig sted i Khao San Road, bare fordi det var lett å finne og lett å dra fra. Jeg husker ikke hva stedet het, og jeg har ikke tenkt å anbefale det videre. Khao San Road er et stusselig sted, med en bøling rusa backpackere med gress i lommene og ditto innehavere av de x antall guest houses som finnes langs gata. Litt artig er det selvfølgelig å slenge rundt å observere, men jeg trives best med å slenge rundt litt andre steder i Bangkok enn akkurat her. Jeg var vel per definisjon en backpacker, men av en litt annen kategori enn de på Khao San og Full Moon Party lenger sørover. En litt snørrhoven holdning, men jeg er snørrhoven fra hjertet.
Metrosystemet i Bangkok er oversiktlig og praktisk. Jeg eier ingen steds- eller retningssans, men finner frem enkelt og greit. Jeg drar til nye Suvarnabuhmi, Bangkok International Airport, for å se om jeg får noen billige flybilletter over til enten Phnom Penh eller Siem Reap. Det får jeg ikke, ihvertfall ikke innen mitt budsjett hvis jeg skal komme meg til Laos også, så jeg reiser med buss til grensa i kveld istedet. For dem med større budsjett skal det vanligvis ikke være noe problem med å bestille fly mens man her nede. Ikke nødvendig å fikse før man reiser, med andre ord.
I taxien til flyplassen møter jeg Toni Rüttiman. Han er sveitser, og definitivt et mer edelt menneske enn meg. Han blir litt bekymret da jeg forteller at jeg skal dra rundt i Kambodsja alene, så han gir meg telefonnummeret til en engelsktalende venn av ham som bor i Kambodsja. “In case of emergency”. Jaja, jeg satser nå på at jeg ikke får så akutt behov for å ta den telefonen. Min oppfatning (i ettertid) er at det er helt trygt å reise i Kambodsja på egenhånd, så lenge du bruker hodet du har fått utdelt på nattestid og passer på sekken/verdisaker – samt har noen dollar å gi bort om du skulle bli ranet. Byer som Shianoukville sørpå har hatt noen ransepisoder mot turister, da dette er mer typiske “strandturistbyer”. Folk raner imidlertid hovedsaklig fordi de ikke har penger til mat og sted å bo, så hvis du har litt penger å gi dem sies det at det ikke er noen reell fare.
Jeg drar tilbake til Bangkok og finner bussen til en av grenseovergangene til Kambodsja. Aranyaprathet er et bittelite sted rett ved grensa på thailandsk side. Det er ikke flust med overnattingsplasser her, men det er nok til at det ordner seg.
* * *
Del 2: Om hvordan en tur med scambussen til Siem Reap kan utarte seg (men det anbefales!)
Del 3: Angkor Wat
Del 4: Båttur på Tonle Sap fra Siem Reap til Phnom Penh
Del 5: Phnom Penh og landminemuseum
Del 5: Killing Fields
Del 6: Veien tilbake via Battambang
