KORT OM FORVARING
Forvaring er en særreaksjon, som etter lovendringen i 2002 erstattet sikringsordningen. Forvaring kan idømmes ved alvorlige voldsforbrytelser, seksualforbrytelser, frihetsberøvelse eller andre forbrytelser som krenker andres liv, helse eller frihet. For å idømme forvaring må det være en nærliggende fare for at personen vil begå ny alvorlig kriminalitet. Forvaring brukes altså for å unngå at lovbryteren begår kriminalitet h*n ikke enda har begått, noe som naturligvis er problematisk. Dette kommer jeg tilbake til.
Forvaringsstraffen er ikke tidsbestemt, men det settes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og som ikke kan overstige 21 år. Den forvaringsdømte vurderes på nytt når tiden utløper. Dersom domstolen mener det fortsatt er fare for gjentakelse, kan forvaringsstraffen forlenges med inntil 5 år av gangen. Ved idømmelse av forvaring er det med andre ord en risiko for å sitte fengslet livet ut.
Innhold i soningen ved bruk av forvaring
Det settes derfor strengere krav til innholdet i forvaringsstraffen enn normalt. Reaksjonens varighet kommer an på egenutvikling og ansvarlighet fra innsattes side i løpet av straffegjennomføringen, vurdert av fagpersonell. Innholdet i straffen skal tilpasses i forhold til individuelle forutsetninger og behov, for å legge til rette for endring. Innsatte kartlegges og vurderes under hele soningen.
Det kreves fagkompetanse for å oppnå formålet med forvaring, og ikke minst for å ivareta de forvaringsdømtes rettssikkerhet.
STRAFF PÅ UBESTEMT TID
Årsaken til at vi har forvaringsordningen, er behovet for å beskytte samfunnet. Det skal derfor dekker de tilfellene der en tidsbestemt dom ikke anses som tilstrekkelig.
Men i hvilke tilfeller er en tidsbestemt dom tilstrekkelig?
Fengselsstraff er ingen suksess hva gjelder å minske risikoen for tilbakefall. En rekke norske kriminologer kritiserer fengselssystemet (Christie, Mathiesen m.fl.), og mye av kritikken er lett å si seg enig i. Problemet er at vi ikke har gode alternativer. Så lenge vi ikke har en god oppskrift for suksess, mener jeg vi trenger endringer som sikrer samfunnet mot overgrep. Jeg mener dette bør veie tyngre enn hensynet til den dømte.
Jeg ser det ikke som nødvendig å idømme lengst mulig straff, men jeg ønsker en bedre sikring av hvem vi slipper ut i samfunnet igjen. Da mener jeg man må begynne å se på alvorlighetsgraden av lovbruddet, og foreta endringer.
Det har blitt rettet mye kritikk mot forvaringsordningen, og kritikken inneholder flere gode momenter. Belastningen for den domfelte er et viktig tema i forbindelse med dette. Det er belastende å fengsles uten å vite når man slipper ut igjen. Samme problematikk møter man forøvrig med varetektsinnsatte (det vil si uskyldige, per def.), ofte sittende fullt isolert. Likevel tas dette i bruk, fordi det sies å være et behov.
Kaia Storvik, journalist i Dagsavisen, mener et demokrati må benytte seg så lite som mulig av tidsubestemt straff. Hun bruker NOKAS-saken som eksempel, der kun Metkel Betew ble idømt forvaring.
Hun skriver at det er vanskelig å forutsi farlighet. Det har hun helt rett i. Forvaring er problematisk på den måten at man blir idømt straff for noe man ikke har gjort. Vi har likevel valgt å innføre et system hvor dette er mulig. Jeg mener det er rett. Et demokrati bør ikke ha som prinsipp å bruke en reaksjon så lite som mulig, men man bør etterstrebe å bruke de virkemidler man har til rådighet på riktig sted og til riktig tid.
SEDELIGHET OG VIRKNINGER AV STRAFF
Når det gjelder tilbakefall er ikke sedelighetsdømte verstingene i statistikken. Tilbakefallsprosenten for sedelighetsdømte er 20 %, ifølge forrige stortingsmelding. Det er høyt. Det hjelper lite at tilbakefallsprosentene for narkotika og vinning er enda høyere. Den nye stortingsmeldingens visjon er “Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn”. Straff som virker er ikke alltid flest mulig overføringer til lavere sikkerhetsnivå i løpet av kortest tid.
I fengslene finnes det ulike endringsprogram, men vet vi noe om hvordan bruk av disse påvirker tilbakefall? Min mening er at vi ikke har et tilfredsstillende endringsapparat for straffedømte. Det er mye som fungerer, men det er også mye som ikke gjør det, og det er frivillig om man ønsker å bruke soningen til noe oppbyggende eller om man bruker den på cella foran TV’n. Det kan fortsatt være frivillig, men jeg etterlyser høyere krav for hva som forventes av personer som har begått alvorlig kriminalitet – selv om det er første gang.
Jeg kan ikke se hvordan det er betryggende for samfunnet å slippe ut en voldtektsmann etter x antall år i fengsel, uten tegn til vilje eller evne til endring. Det gjelder også, og spesielt, dersom strafferammene høynes.
HVORFOR?
Årsaken til mine synspunkt ligger i den enkle overbevisningen om at noe er alvorlig galt med et menneske som voldtar. Om handlingen kan begrunnes med en vond oppvekst, kvinnesyn og kultur, maktbehov eller dårlig impulskontroll, er det uansett behov for å ta dette på alvor. Frihetsberøvelse er straff, men ved alvorlige forbrytelser ligger det ikke nok beskyttelse for samfunnet i å oppbevare lovbryteren i x antall år.
Forvaring har allerede denne funksjonen, vil noen kanskje si. For å få forvaring for en voldtekt må den enten være “særlig grov” eller en gjentatt kriminell handling. I begge tilfeller med fare for gjentagelse. Jeg spør:
- i hvilke tilfeller er det ikke fare for gjentagelse?
- finnes det grader av alvorlighet når det gjelder voldtekt, og er de minst alvorlige forholdene så uskyldige at vi kan risikere at det skjer igjen?
Jeg mener nei.
Blir man idømt forvaring, kan man slippe ut igjen når man betraktes som trygg for resten av samfunnet. Dette krever en egeninnsats og innsikt i forbrytelsen man har begått, og det er et krav som bør innfris fra alle som en gang har følt seg berettiget til å invadere et annet menneske med tvang. Dersom vedkommende kan vise til endring, vil h*n slippe tidligere ut enn om man høyner straffene for voldtektssaker. Dersom personen IKKE kan vise til endring, vil h*n sone lenger. I teorien (og av og til i praksis), vil dette bety at voldtektsmannen ikke slipper ut igjen.
Jeg ser at det finnes problematiske sider ved dette. Men man må prioritere hva man skal ta hensyn til. Jeg ser et enormt stort problem når en voldtektsmann soner straff uten innhold som virker, og deretter slipper løs i samfunnet igjen med de samme forutsetninger som før. Man må ta denne type kriminalitet på alvor fra første stund. Vi har ikke råd til å gi en voldtektsmann flere sjanser uten å kreve noe tilbake. Ved å idømme forvaring ved voldtekt, vil den dømte måtte vise til progresjon og endring for å bli en del av samfunnet igjen, og det bør være et minstekrav for å ha begått en type kriminalitet av så grov karakter som dette.
* Jeg bruker “sedelighet”, “voldtekt”, “voldtektsmann” osv. litt hipp som happ i teksten. Jeg sikter til alle typer seksualisert kriminalitet, og med “voldtektsmann” mener jeg selvsagt også kvinner som begår overgrep.
