Det er skrevet en rekke gode poster i ulike blogger om dette temaet, og sånn sett har jeg intet nytt å komme med. Jeg vil likevel åpne bloggen med et innspill til diskusjonen om kvinnelighet og femininitet.
I likhet med Beate, har jeg lyst til å ta avstand fra begrepet “guttejente”.
Jeg har brukt det om meg selv i mange år for å beskrive at jeg ikke er ei slik fislete jente som bedriver jenteting. Jenteting er å baksnakke, være beskjeden, kanskje litt dum eller å ihvertfall gi et inntrykk av det, å være forsiktig, litt pysete og generelt myk og snill og passe spiselig hyggelig.
Manneting derimot, er handlekraft, autoritet, mot, ut i skauen og tenne bål, mer realisme enn følelser og det å kunne være uhyggelig uten å bli betraktet som ond og uegnet til å ta hånd om egne barn.
Satt på spissen.
Faktum er at jeg har hatt denne vrangforestillingen i hodet i ganske mange år, og jeg synes det er pinlig og skremmende at jeg ikke har hatt språk for hva jeg mente å si ved å bruke denne idiotiske fordelingen. Jeg opplevde også selv at dette var maskuline egenskaper/interessefelt, siden jeg ikke hadde så mange andre referansepunkter. Jeg var annerledes enn kvinner flest. Noe merkelig var det selvsagt at mine kvinnelige venner og kollegaer var som meg, men vi var alle unntak (i mitt hode – jeg tar selvkritikk!). Vi passet ikke inn i den generelle oppfatningen av hvordan en kvinne er.
Det jeg mente å si var at det ikke finnes en mal på hvordan en kvinne skal være. Om den malen finnes, er det ihvertfall fullt mulig å velge å ikke forholde seg til den.
Det er fritt spillerom, uansett hvor mange som måtte mene at jeg snart bør innse at jeg er kvinne, og slutte å leke mann (det er endel som mener det). Fordi jeg jobber i et mannsdominert yrke og ikke interesserer meg for hus, hjem, trilleturer eller mote. Da jeg prøvde å strikke et skjerf ble hele mitt nærmiljø rystet, men alt falt på plass da det viste seg at jeg ikke klarte det. Da passet tingene inn i sine kjente kategorier igjen.
Beate igjen:
“Alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente,
og når jeg gjør det er det jentete per def”.
Å bruke en hel dag på å skyte på blink, diskutere om hvorvidt JSF-flyene var et dårlig valg, å gå i feltstøvler året rundt, å treffe avgjørelser ved å bruke logikk fremfor følelser, å kritisere kvotering av kvinner, det er alt jentete når jeg gjør det. Eksemplene bruker jeg fordi det er typiske eksempler på hva jeg har fått høre at ikke passer seg helt når jeg er jente. Spesielt når jeg ikke er en slik traktorlesbe, heller (!).
Jeg merker at det er godt å se at så mange har samme oppfatning (Førti, feit og ferdig, Drusilla, VirrVarr, Mihoe - blant andre). Vi trenger denne debatten om hvem som skal sitte med definisjonsmakten for hva kvinnelighet skal være.
Jeg har lenge vært en ivrig forkjemper for kjønnsnøytrale opptakskrav til ymse utdanninger, som i politi og forsvar. Argumentasjonen min går utpå at vi skal ikke bedømmes ut ifra hvilket kjønn vi er, men hva slags person vi har klart å skru oss selv sammen til å bli. For meg er dette naturlig, og jeg har ofte problemer med å formulere meg godt siden jeg føler at dette er åpenbart. Det blir som å diskutere hvorfor det er godt å få satt seg på skåla når man er skikkelig tissatrengt.
Til slutt tenkte jeg å tilføye én ting.
Jeg snuser ikke for å være søt, feminin, sexy eller generelt tiltrekkende. Jeg må stadig skuffe både kvinner og menn med at jeg ikke kunne gitt mer faen i om de synes jeg blir macho når jeg trykker tobakken innunder leppa.
Jeg gjør det fordi jeg er dum. Ferdig snakka.
