Fredagsmusikk

Ana Carolina og Seu Jorge: É isso ai.

Motivasjon er overvurdert

… når det kommer til enkle, men jævlig kjedelige oppgaver.

La meg ta trening som et eksempel. Jeg synes det er gøy, men jeg ser jo at det er endel som sliter like mye med å få gjort det, som jeg sliter med å få gjort ting i huset. Jeg er i ferd med å videreutvikle konseptet til også å gjelde husarbeid her i Tåkeheimen, men la det være sagt at jeg går i akkurat samme fella selv.

Det er ikke vanskelig å få gjort det jeg skal, jeg bare liker å late som om jeg mangler denne motivasjonen. Kjipt for meg at det ikke trengs. Du trenger sannsynligvis en god dose motivasjon for å slutte med heroin, men du trenger ikke motivasjon for å vaske opp. Ærlig talt. Snakk om  gjøre tilværelsen vanskelig for seg selv.

Det første vi må gjøre, er å slutte å kjenne etter.
Hvis du kjenner godt nok etter er du omtrent garantert både sliten, litt småsyk, slapp, litt mer lysten til å ligge på sofaen mens du zapper TVn, eller å sitte foran nett for å sjekke nye blogger eller trykke “nye innlegg” (for de forumhekta av oss). Det er fordi du tross alt har vært på jobb en hel dag, du har fortjent å slappe av og alt det der. Og det stemmer av og til, men det stemmer ikke hver dag.

Vi trenger ikke være så ufattelig motivert hele tiden. Just do it, kom deg ut, ikke tenk, bare gjennomfør og gå hjem igjen. Jeg kan være sur som en liten eddik, deppa som en hel institusjon og muggen som ei ekte kjerring, men etter trening er det vekk. Er du nybegynner, så kommer det snart.

Begrunnelser for straffen

I dag begrunnes straff hovedsaklig med de relative straffeteorier, som fokuserer på nytte, spesielt at straffen skal forebygge uønsket atferd. Både offisielt og blant folket gis det også uttrykk for at mange ser det som akseptabelt og ønskelig å bruke de absolutte straffeteorier, som går ut på gjengjeldelse. Den offisielle begrunnelsen for dette ble synliggjort “på nytt” (med nyklassisismen) i Kriminalmeldingen i -78:

“Kravet til rettferd utgjør også en selvstendig begrunnelse for straff og for fastsettelse av straffens størrelse. Den oppfatning at visse normbrudd skal møtes med en forholdsmessig motreaksjon, er i seg selv en sosial realitet og alminnelig akseptert. Som sosial realitet utgjør kravet til rettferdighet et sikrere grunnlag for straff enn teorier som bygger på at straffen er et middel for å oppnå andre mål. Selv om de sistnevnte teorier ikke viser seg holdbare, er det derfor all grunn til å gå ut fra at straff som reaksjon på uønskede handlinger likevel vil bli opprettholdt, ut fra rettferdsbetraktninger“.

Gjengjeldelsesprinsippet har lange tradisjoner, men i dag er det i all hovedsak offisielt gjeldende i moderate former. Vi ser i dag trekk av dette eksempelvis i erstatningsretten. På regjeringens nettsider står det at dette er særlig tydelig i amerikansk erstatningsrett, “hvor en betoning av erstatningens pønale side kan lede til enorme erstatningsbeløp“. Man trenger imidlertid ikke å gå til utlandet for å finne eksempler på dette. Flere norske ungdommer har fått store erstatningskrav for tagging, noe som i mine øyne må baseres på tanker om gjengjeldelse, da jeg ikke ser hvordan man tenker seg at en gjeldsslave på 18 år skal bli motivert til å bryte det uønskede handlingsmønsteret. Ut ifra gjengjeldelsesprinsippet er imidlertid ikke endring av lovbryteren viktig. Man kan imidlertid også ha begrunnet disse erstatningssakene ut ifra allmennpreventive årsaker. Fungerte det? Jeg har ingen info om hvorvidt taggingen har blitt et mindre problem etter at enkelte personer i miljøet ble straffet hardt. Kanskje andre har det?

Uansett.
Det er ekstremt viktig å vite hvorfor vi straffer, siden straff er tvang og kontroll, og fratar individet dets frihet. Nils Christie kaller straff bevisst for “pine”, for å tydeliggjøre følgene av straffens innhold og natur for hver enkeltperson som rammes av den. Hvorvidt man er enig i dette, kommer sannsynligvis an på både hvordan man betrakter ulikt straffeinnhold og ens definisjon av ordet “pine”. Uansett om man er enig eller uenig med Christie når det gjelder dette; jeg mener det er nyttig å også ha med dette synspunktet i debatten. Straff kan fort bli distansert, og vi har alle godt av å minnes på at dem vi straffer er medmennesker. Mener jeg. Det i seg selv betyr ikke at vi dermed må fjerne eller redusere bruken av straff, men at vi bør ta vårt standpunkt i forhold til bruk av straff uten å distansere oss fra dem det gjelder. Mener vi fortsatt at straffen bør være hard og langvarig, er det greit. Da er det større sjanse for at det er et velbegrunnet standpunkt enn om vi tenker på kriminelle som “dem” og de lovlydige som “oss”. Det er ikke slik.

Og her kommer vi inn på ulike typer “kriminelle”.

1) Jeg vil påstå at det finnes en utbredt oppfatning av at de kriminelle er en homogen gruppe som ikke er som oss. Det er ikke tilfelle. En kjent diskusjon i denne forbindelse, er selvsagt “gateforbryterne” versus “hvitsnippene”. Personer som kan virke som å være i den første kategorien, kontrolleres oftere fysisk av politiet enn andre. Jeg har ingen tall på dette her og nå. Kanskje andre har det. Hyppigere kontroll av personer som sannsynligvis, ut ifra ulike kjennetegn en politimann lærer å gjenkjenne, er forståelig fra politiets side, da hvitsnippkriminalitet i hovedsak kontrolleres på mindre synlige måter enn gatekriminaliteten (det betyr ikke at denne type kriminalitet ignoreres av politiet). Uansett: poenget mitt her er at ulike personer reagerer ulikt på forskjellige typer straff. Dette er selvsagt vanskelig å få med i et rettssystem. Derfor er det enklere å kategorisere i ulike

2) typer kriminalitet.
Vi kan ikke ha én begrunnelse for mange forskjellige typer kriminalitet. Allmenn- og individualpreventive begrunnelser fungerer godt for “ola nordmann”, som kjørte for fort eller for Keba Mohgib som desperat trengte penger, ble med på å smugle nark for første gang, og havnet inne i mange år. Det fungerer ikke for stoffmisbrukere, voldsforbrytere som handlet i affekt, voldsforbrytere som rettferdiggjør handlingene for seg selv, psykisk syke (som det er mange av i norske fengsler) osv.

Når det gjelder den siste kategorien, blir både gjengjeldelse og behandling brukt som argumenter. Jeg ser gjengjeldelsesargumentet; det skal svi. Balansen skal gjenopprettes. Men holder det? Ser vi oss fornøyd med en voldtektsmann som sitter inne i to år, for så å komme ut som den samme?

Jeg sier meg ikke fornøyd med det. Det handler ikke om å være snill, selv om jeg ikke har problemer med å si at jeg tror at en person med voldelig atferd ikke har det godt med seg selv, og at jeg derfor håper vi kan tilby hjelp til å endre årsakene bak. Enkelt og greit. Men først og fremst handler det om at jeg ikke vil ha den samme personen tilbake i samfunnet uten annen ballast enn en profesjonell innføring i kriminalitet fra andre innsatte, samt et større nettverk innen kriminelle kretser. Med dette i bakhodet klarer jeg ikke å være fornøyd med at vedkommende ”har fått straffen” sin ved å sitte inne i x antall år.

Behandling er et naturlig tema på dette tidspunktet i diskusjonen, og det er omdiskutert. Har vi gode resultater fra behandlingsarbeid? Ikke noe å slå i bordet med, såvidt jeg vet. Kan det da brukes som et delargument for å straffe? Nei, egentlig ikke, men det kan være et mål, selv om det hittil ikke har vært særlig vellykket. Nå har jeg ikke all verdens greie på alle ulike behandlingstilbud, men jeg vet at ikke alle får tilbudet. Bør det egentlig være et tilbud? Siden motivasjon til endring bør være på plass for et godt resultat, så er svaret sånn sett ja. Men jeg hadde gjerne sett at alle med et alvorlig kriminelt handlingsmønster måtte delta i en form for erkjennelsesarbeid – i mine øyne høres konfronterende og aktivt deltagende arbeid ut som en smart idé, uten at jeg har noen kompetanse som tilsier at jeg har rett. Jeg tror imidlertid at det meste er bedre enn å sitte på cella og se på TV dag ut og dag inn. Straffen er jo frihetsberøvelse, og ikke noe annet – jeg mener imidlertid at man kunne gitt straffen et innhold som gjaldt alle innsatte i tillegg. Det handler om å måtte ta innover seg hva man har drevet med, for dem som er istand til det.

For å komme tilbake til inndelingen av lovbruddskategorier, eller typer kriminalitet, så er altså den ganske korte “diskusjonen” jeg har hatt med meg selv om behandling et tankesprang litt på siden, men jeg føler det er nogenlunde relevant, da jeg ikke synes det holder å begrunne straff med “behandling”. Dette fordi det ikke finnes et tilbud til alle innsatte i dag, samt at det viser seg at den behandlingen som blir gitt i liten grad er god nok. Eller fungerer i det hele tatt. Det er en utopi at behandling for alle skal hjelpe, men jeg tror vi har mye å gå på.
Men. Det overordnede poenget er altså at vi ikke kan begrunne straff utifra den vanvittig store kategorien “kriminalitet”. Eksempelvis; jeg ser ikke hva rusmisbrukere gjør i fengsel. Preventive begrunnelser er intet argument. De kommer igjen og igjen. Det gjør også de andre i samme miljø. Gjengjeldelse kan heller ikke brukes som argument, da den eneste de har begått urett mot, er seg selv. Hva er da begrunnelsen for at vi fengsler rusmisbrukere?

Krav om høyere og strengere straffer er populært om dagen. Jeg savner mer innblikk i hva vi egentlig driver med, og mindre tankeløs populisme. Her skal jeg forøvrig misforstås rett, for å kvele enkelte åpenbare og vanlige motargumenter allerede nå; jeg fordømmer ikke automatisk et ønske om høyere straffer, men jeg forventer at det er gjennomtenkt.
(Posten er klippet fra en gammel blogg med et passord som tydeligvis er helt umulig å huske.)

Kriminologiens problem

Generelt sett er det ikke så mange som har hørt om kriminologi i Norge. Eller, mer riktig er det muligens å si at det er mange som ikke har hørt om det. Enda færre, ihvertfall utenfor universitetet, vet at det finnes et institutt for faget kriminologi i Oslo.

Men det gjør det jo. Hvorfor er ikke kriminologien som fagfelt mer kjent? Hvorfor er det ikke vanlig å høre kriminologers uttalelser? Det mangler jo ikke akkurat på tema eller hendelser å kommentere.

Man kan se dette fra flere vinkler, og det bør man også.

Jeg tror det er lurt å begynne med litt om hva kriminologi i Norge i dag er, og hva det ikke er. Det det først og fremst ikke er, er en spørsmål-og-svar-automat som spyr ut svart/hvitt-svar som man ofte kunne ønske seg, og som det spesielt ser ut til at mange ønsker seg i dag. Ofte ønsker jeg selv mye klarere linjer fra mange kriminologer, men man får ikke ja/nei på spørsmål om kriminalitet. Spesielt ikke fra forskere, og jeg har tro på at det er fordi forskning gjerne kommer borti fliker av sannheten, og sannheten er nyansert.

Jeg oppfatter kriminologien som en samfunnskritikk. Vi trenger alltid kritikk, i stor og liten skala, og det er viktig at det tas for det det er – nemlig èn side av saken. Både fra dem som gir og mottar kritikken.

Jeg har skjønt at blant annet endel politifolk føler seg urettferdig behandlet av endel utsagn fra norske kriminologer. Jeg kan forstå det, og jeg har selv lagt merke til dobbeltmoralen i at en av instituttets professorer står og foreleser om ”purken”, mens hans kollegaer bruker mye tid av forelesningen sin ved Politihøyskolen til å formane om hvor ille det er at politifolk bruker slang som ‘’slask”.
Jeg har selv blitt irritert og oppgitt over at bestemte yrkesgrupper har blitt misforstått og stigmatisert – det oppleves slik om man tar det bokstavelig – tilsynelatende utelukkende fordi man jobber på ”feil side”, nemlig med kontroll. Det kan virke som om dem-mot-oss-tenking og stigmatisering er greit, så lenge det er kontrollørene som lider under det.

Jeg tror imidlertid ikke at det opprinnelig var tenkt slik. Endel kriminologer mener kanskje akkurat det som kommer frem bokstavelig, men slik jeg oppfatter f.eks. Nils Christie, som lett kan betraktes som den mest naive mannen man noensinne har hatt kjennskap til, så er det ikke så enkelt.
Jeg tror Christie og hans ‘likemenn’ mener å kritisere systemet, og å få opp øynene til folk for å være klar over hvilke valg vi tar. Det er veldig positivt.

Personlig savner jeg en ærlighet i politikken, en ærlighet om hva vi som samfunn velger å gjøre og hva vi dermed velger å ikke gjøre. Jeg hadde fått usedvanlig mye mer respekt for politikere som sa rett ut at, ja – jeg mener at vi skal ha et kapitalistisk system her i Norge, med de fordeler OG de ulemper som dette må medføre. Så får vi ta tak i problemene som da viser seg, noe som ville vært lettere om vi først anerkjente dem som problematiske.

Nå skal vi ha alt, og vi skal ikke snakke om utfordringene. De bare skjer, og ‘vi’ er ihvertfall ikke ansvarlige, det er derimot ‘de andre’, som gjerne både er skumle og dårlige mennesker i seg selv. Det er ihvertfall lurt å stemple dem som det, siden vi da på en lettere og mer legitim måte kan kontrollere dem.

Og noen trenger vi kontroll på, derom hersker ingen tvil, og jeg mener det er direkte uansvarlig av kriminologer å ikke understreke dette bedre. Uansvarlig fordi det er senders ansvar at budskapet blir mottatt, og dersom det er slik at du som kriminolog IKKE mener at fengsler bør nedlegges og at alle kontrollinstanser er en fare for samfunnssikkerheten, så er du nødt til å skrive mer om det, for det er slik du blir oppfattet.
Jeg mener også det er uansvarlig av den grunn at dersom ikke kriminologiens nyanser kommer frem, så vil faget i seg selv ikke bli anerkjent. Det betyr over hodet ikke å slikke noen oppetter ryggen eller andre uhumske steder, men å bedre klargjøre hva som menes i praksis.

For praksis er viktig, det har politifolkene rett i. Det de ikke har rett i, er at kriminologien skal være til for dem.
Hvorfor har vi ikke funnet ut et godt system som kan beregne hvem som er/har vært/kommer til å bli kriminelle? Enten fordi vi ikke har forsket nok, eller fordi det ikke går an å finne ut. Man kan finne faktorer som tilsier dette, ofte er faktorene vi hittil har funnet, av sosial art. Hadde dette vært ”hardere” funn, som f.eks. at en fremtidig forbryter har betydelig større høyre øre enn andre, eller at de fødes med et stempel merket FORBRYTER i panna, ja da tror jeg forskningsrapportene hadde blitt tatt frem i lyset. Men rapportene handler mye om sosiale relasjoner. Og det er ikke like enkelt å løse, derfor glatter vi over. Det er min teori. Muligens ikke engang bevisst, men det skjer. Det blir litt som når jeg selv klager over vestens utnyttelse av den tredje verden, men når jeg må yte mer enn å sende ut et par hundre kroner i måneden – på avtalegiro, så jeg slipper å gjør det selv – så glemmer jeg det litt, og hele redd verden-prosjektet forsvinner litt i alt det andre som skal gjøres, og det er vel helt ærlig fordi jeg ikke har nok lyst.

Vel.
Med utgangspunkt i den noe skeive fremstillingen over, mener jeg altså at kriminologiens problem mye ligger i måten kriminologien fremstilles på. Det er mange andre faktorer som spiller inn, deriblant den vanvittig mektige informasjonskilden media, og dens sans for det enkle malt i svart/hvitt. Men, man må ta ansvar for sin egen skjebne selv, for det er ingen andre som gjør det. Derfor etterlyser jeg mer nyansert og konkret kriminologi, og mindre svada.

Det er ikke nødvendig å gjenta seg selv eller andre i tjue år, og spesielt ikke når ingen hører etter.

 

(Posten er klippet fra en gammel blogg med et passord som tydeligvis er helt umulig å huske.)

Utvidet bruk av forvaring for sedelighetsforbrytelser

KORT OM FORVARING
Forvaring er en særreaksjon, som etter lovendringen i 2002 erstattet sikringsordningen. Forvaring kan idømmes ved alvorlige voldsforbrytelser, seksualforbrytelser, frihetsberøvelse eller andre forbrytelser som krenker andres liv, helse eller frihet. For å idømme forvaring må det være en nærliggende fare for at personen vil begå ny alvorlig kriminalitet. Forvaring brukes altså for å unngå at lovbryteren begår kriminalitet h*n ikke enda har begått, noe som naturligvis er problematisk. Dette kommer jeg tilbake til. 

Forvaringsstraffen er ikke tidsbestemt, men det settes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og som ikke kan overstige 21 år. Den forvaringsdømte vurderes på nytt når tiden utløper. Dersom domstolen mener det fortsatt er fare for gjentakelse, kan forvaringsstraffen forlenges med inntil 5 år av gangen. Ved idømmelse av forvaring er det med andre ord en risiko for å sitte fengslet livet ut.

Innhold i soningen ved bruk av forvaring

Det settes derfor strengere krav til innholdet i forvaringsstraffen enn normalt. Reaksjonens varighet kommer an på egenutvikling og ansvarlighet fra innsattes side i løpet av straffegjennomføringen, vurdert av fagpersonell. Innholdet i straffen skal tilpasses i forhold til individuelle forutsetninger og behov, for å legge til rette for endring. Innsatte kartlegges og vurderes under hele soningen.
Det kreves fagkompetanse for å oppnå formålet med forvaring, og ikke minst for å ivareta de forvaringsdømtes rettssikkerhet.

 STRAFF PÅ UBESTEMT TID

Årsaken til at vi har forvaringsordningen, er behovet for å beskytte samfunnet. Det skal derfor dekker de tilfellene der en tidsbestemt dom ikke anses som tilstrekkelig.

Men i hvilke tilfeller er en tidsbestemt dom tilstrekkelig?
Fengselsstraff er ingen suksess hva gjelder å minske risikoen for tilbakefall. En rekke norske kriminologer kritiserer fengselssystemet (Christie, Mathiesen m.fl.), og mye av kritikken er lett å si seg enig i. Problemet er at vi ikke har gode alternativer. Så lenge vi ikke har en god oppskrift for suksess, mener jeg vi trenger endringer som sikrer samfunnet mot overgrep. Jeg mener dette bør veie tyngre enn hensynet til den dømte.
Jeg ser det ikke som nødvendig å idømme lengst mulig straff, men jeg ønsker en bedre sikring av hvem vi slipper ut i samfunnet igjen. Da mener jeg man må begynne å se på alvorlighetsgraden av lovbruddet, og foreta endringer.

Det har blitt rettet mye kritikk mot forvaringsordningen, og kritikken inneholder flere gode momenter. Belastningen for den domfelte er et viktig tema i forbindelse med dette. Det er belastende å fengsles uten å vite når man slipper ut igjen. Samme problematikk møter man forøvrig med varetektsinnsatte (det vil si uskyldige, per def.), ofte sittende fullt isolert. Likevel tas dette i bruk, fordi det sies å være et behov.

Kaia Storvik, journalist i Dagsavisen, mener et demokrati må benytte seg så lite som mulig av tidsubestemt straff. Hun bruker NOKAS-saken som eksempel, der kun Metkel Betew ble idømt forvaring.
Hun skriver at det er vanskelig å forutsi farlighet. Det har hun helt rett i. Forvaring er problematisk på den måten at man blir idømt straff for noe man ikke har gjort. Vi har likevel valgt å innføre et system hvor dette er mulig. Jeg mener det er rett. Et demokrati bør ikke ha som prinsipp å bruke en reaksjon så lite som mulig, men man bør etterstrebe å bruke de virkemidler man har til rådighet på riktig sted og til riktig tid.

 SEDELIGHET OG VIRKNINGER AV STRAFF

Når det gjelder tilbakefall er ikke sedelighetsdømte verstingene i statistikken. Tilbakefallsprosenten for sedelighetsdømte er 20 %, ifølge forrige stortingsmelding. Det er høyt. Det hjelper lite at tilbakefallsprosentene for narkotika og vinning er enda høyere. Den nye stortingsmeldingens visjon er “Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn”. Straff som virker er ikke alltid flest mulig overføringer til lavere sikkerhetsnivå i løpet av kortest tid.

I fengslene finnes det ulike endringsprogram, men vet vi noe om hvordan bruk av disse påvirker tilbakefall? Min mening er at vi ikke har et tilfredsstillende endringsapparat for straffedømte. Det er mye som fungerer, men det er også mye som ikke gjør det, og det er frivillig om man ønsker å bruke soningen til noe oppbyggende eller om man bruker den på cella foran TV’n. Det kan fortsatt være frivillig, men jeg etterlyser høyere krav for hva som forventes av personer som har begått alvorlig kriminalitet – selv om det er første gang.
Jeg kan ikke se hvordan det er betryggende for samfunnet å slippe ut en voldtektsmann etter x antall år i fengsel, uten tegn til vilje eller evne til endring. Det gjelder også, og spesielt, dersom strafferammene høynes.

 HVORFOR?

Årsaken til mine synspunkt ligger i den enkle overbevisningen om at noe er alvorlig galt med et menneske som voldtar. Om handlingen kan begrunnes med en vond oppvekst, kvinnesyn og kultur, maktbehov eller dårlig impulskontroll, er det uansett behov for å ta dette på alvor. Frihetsberøvelse er straff, men ved alvorlige forbrytelser ligger det ikke nok beskyttelse for samfunnet i å oppbevare lovbryteren i x antall år.

Forvaring har allerede denne funksjonen, vil noen kanskje si. For å få forvaring for en voldtekt må den enten være “særlig grov” eller en gjentatt kriminell handling. I begge tilfeller med fare for gjentagelse. Jeg spør:

- i hvilke tilfeller er det ikke fare for gjentagelse?
- finnes det grader av alvorlighet når det gjelder voldtekt, og er de minst alvorlige forholdene så uskyldige at vi kan risikere at det skjer igjen?

Jeg mener nei.
Blir man idømt forvaring, kan man slippe ut igjen når man betraktes som trygg for resten av samfunnet. Dette krever en egeninnsats og innsikt i forbrytelsen man har begått, og det er et krav som bør innfris fra alle som en gang har følt seg berettiget til å invadere et annet menneske med tvang. Dersom vedkommende kan vise til endring, vil h*n slippe tidligere ut enn om man høyner straffene for voldtektssaker. Dersom personen IKKE kan vise til endring, vil h*n sone lenger. I teorien (og av og til i praksis), vil dette bety at voldtektsmannen ikke slipper ut igjen.

Jeg ser at det finnes problematiske sider ved dette. Men man må prioritere hva man skal ta hensyn til. Jeg ser et enormt stort problem når en voldtektsmann soner straff uten innhold som virker, og deretter slipper løs i samfunnet igjen med de samme forutsetninger som før. Man må ta denne type kriminalitet på alvor fra første stund. Vi har ikke råd til å gi en voldtektsmann flere sjanser uten å kreve noe tilbake. Ved å idømme forvaring ved voldtekt, vil den dømte måtte vise til progresjon og endring for å bli en del av samfunnet igjen, og det bør være et minstekrav for å ha begått en type kriminalitet av så grov karakter som dette.

 

* Jeg bruker “sedelighet”, “voldtekt”, “voldtektsmann” osv. litt hipp som happ i teksten. Jeg sikter til alle typer seksualisert kriminalitet, og med “voldtektsmann” mener jeg selvsagt også kvinner som begår overgrep.

Om å danse ballett i feltstøvler uten innblanding

Det er skrevet en rekke gode poster i ulike blogger om dette temaet, og sånn sett har jeg intet nytt å komme med. Jeg vil likevel åpne bloggen med et innspill til diskusjonen om kvinnelighet og femininitet.

I likhet med Beate, har jeg lyst til å ta avstand fra begrepet “guttejente”.
Jeg har brukt det om meg selv i mange år for å beskrive at jeg ikke er ei slik fislete jente som bedriver jenteting. Jenteting er å baksnakke, være beskjeden, kanskje litt dum eller å ihvertfall gi et inntrykk av det, å være forsiktig, litt pysete og generelt myk og snill og passe spiselig hyggelig.
Manneting derimot, er handlekraft, autoritet, mot, ut i skauen og tenne bål, mer realisme enn følelser og det å kunne være uhyggelig uten å bli betraktet som ond og uegnet til å ta hånd om egne barn.

Satt på spissen.
Faktum er at jeg har hatt denne vrangforestillingen i hodet i ganske mange år, og jeg synes det er pinlig og skremmende at jeg ikke har hatt språk for hva jeg mente å si ved å bruke denne idiotiske fordelingen. Jeg opplevde også selv at dette var maskuline egenskaper/interessefelt, siden jeg ikke hadde så mange andre referansepunkter. Jeg var annerledes enn kvinner flest. Noe merkelig var det selvsagt at mine kvinnelige venner og kollegaer var som meg, men vi var alle unntak (i mitt hode – jeg tar selvkritikk!). Vi passet ikke inn i den generelle oppfatningen av hvordan en kvinne er.

Det jeg mente å si var at det ikke finnes en mal på hvordan en kvinne skal være. Om den malen finnes, er det ihvertfall fullt mulig å velge å ikke forholde seg til den.
Det er fritt spillerom, uansett hvor mange som måtte mene at jeg snart bør innse at jeg er kvinne, og slutte å leke mann (det er endel som mener det). Fordi jeg jobber i et mannsdominert yrke og ikke interesserer meg for hus, hjem, trilleturer eller mote. Da jeg prøvde å strikke et skjerf ble hele mitt nærmiljø rystet, men alt falt på plass da det viste seg at jeg ikke klarte det. Da passet tingene inn i sine kjente kategorier igjen.

Beate igjen:
“Alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente,
og når jeg gjør det er det jentete per def”.

Å bruke en hel dag på å skyte på blink, diskutere om hvorvidt JSF-flyene var et dårlig valg, å gå i feltstøvler året rundt, å treffe avgjørelser ved å bruke logikk fremfor følelser, å kritisere kvotering av kvinner, det er alt jentete når jeg gjør det. Eksemplene bruker jeg fordi det er typiske eksempler på hva jeg har fått høre at ikke passer seg helt når jeg er jente. Spesielt når jeg ikke er en slik traktorlesbe, heller (!). 
Jeg merker at det er godt å se at så mange har samme oppfatning (Førti, feit og ferdig, Drusilla, VirrVarr, Mihoe - blant andre). Vi trenger denne debatten om hvem som skal sitte med definisjonsmakten for hva kvinnelighet skal være.

Jeg har lenge vært en ivrig forkjemper for kjønnsnøytrale opptakskrav til ymse utdanninger, som i politi og forsvar. Argumentasjonen min går utpå at vi skal ikke bedømmes ut ifra hvilket kjønn vi er, men hva slags person vi har klart å skru oss selv sammen til å bli. For meg er dette naturlig, og jeg har ofte problemer med å formulere meg godt siden jeg føler at dette er åpenbart. Det blir som å diskutere hvorfor det er godt å få satt seg på skåla når man er skikkelig tissatrengt.

Til slutt tenkte jeg å tilføye én ting.
Jeg snuser ikke for å være søt, feminin, sexy eller generelt tiltrekkende. Jeg må stadig skuffe både kvinner og menn med at jeg ikke kunne gitt mer faen i om de synes jeg blir macho når jeg trykker tobakken innunder leppa.
Jeg gjør det fordi jeg er dum. Ferdig snakka.